Lidenskapens Vinger

"En hyllest til livet!" "En ironisering over religionens tro på livet etter døden!" "En sympatierklæring til mannen i gata!" "En hyllest til filmen!" "En kritikk av media og postmodernismen!" "En film om menneskets behov for kjærlighet!"

Dette er bare en del av de euforiske tolkningene som har blitt Wim Wenders’ storslagne og rikt sammensatte film om himmelen over Berlin til del. Og selv om en del av dem er paradoksale, er ingen av dem urimelige. Lidenskapens vinger er alt dette. Og mye mer.

En hel hyrde av engler våker over Berlin. De har vært der siden tidenes morgen, og de har observert mennesket siden dets opprinnelse. Englene har det evige "ikke-liv", en åndelig og lett tilværelse, uten bekynringer og uten risiko. Engelen Damiel (Bruno Ganz) bestemmer seg likevel for å stige ut av det åndelige livet, for å stige ned på jorden og føle livets tyngde, kjenne fargene, luktene og smakene - kjenne følelsenes verden. Hans kollega Cassiel ser bare uforstående på ham. Men Damiel har lekt med tanken ganske lenge. Han har drømt om hvor deilig det kunne være å virkelig gjøre ting, ikke bare late som. Møtet med sirkusartisten Marion og en forhenværende engel stimulerer ham til å ta det store spranget. Han begynner å ane hva forelskelse er, og han får lyst til å oppleve livet selv: Å få kalde hender og varme dem over en kopp kaffe - og å fôre katten, akkurat som Philip Marlowe.

Wim Wenders påtok seg en stor oppgave da han ville lage en film med, grovt regnet, 759.463 biter av informasjon. Men han har lyktes med en meget tett film som fungerer på mange plan. Han hjelper publikum et stykke på vei ved å gi referansepunkter som de aller fleste tilskuere vet noe om eller har et forhold til. Personer som ex-engelen Peter Falk (Colombo) og en kjærlighetshistorie bygd opp etter et klassiskt dramaturgisk mønster, er noe av det som hjelper publikum til å finne veien i dette virvarr av små og lengre historier som er vevd sammen til et felles uttrykk. Likevel, Lidenskapens vinger en film som vanskelig lar seg beskrive i korte trekk.

Den er en kjærlighetshistorie og en film om byen Berlin, om Tysklands historie. Men den er også en filososfisk fundering over livet og døden, en ambisiøs film som tar opp de store spørsmål - uten å bli pretensiøs. For hele veien ligger Wenders’ humanistiske tilnærmelsesmåte, som gladelig blander tyngre filosofisk-historiske problemstillinger med moderne populærkultur, hvor han plasserer karakterer det er lett å kjenne igjen fra sine daglige omgivelser. Lidenskapens vinger er en sjelden original film, den vil uten tvil bli stående som en av de viktigste filmene fra sitt tiår, som både en kommentar til - og oppsummering av - selvnytelsen, overflateestetikken og postmodernismens sviktende tro på de store historiefortellerne. Ikke bare tåler Lidenskapens vinger å bli sett flere ganger. Den oppfordrer til det.

ml/ys