Djevelen, formoder jeg?

Da Robert Bresson for første gang skulle gjøre en film basert på et eget manus, falt valget på ungdomsgenerasjon og samtidsdrama. Året er 1977, og den aldrende Bresson har helt klart latt seg inspirere av den samme tidsånden som eksploderte i punken rundt omkring på Europas mange små musikkscener. Handlingen har han lagt til en gruppe franske begavete overklasseungdommer og dreier seg om deres "aristokratiske" lede over en sivilisasjon som er på vei i gal retning. Døden virker å være deres eneste anstendige utvei.

Der Bresson tidligere har laget filmer basert på romaner av Dostojevski eller riddermyter om kong Arthurs menn, har Djevelen, formoder jeg? et mer dokumentarisk preg. Som vanlig benytter Bresson seg av amatører, som til en stor grad spiller seg selv, i de fleste rollene. Med en tese-preget blanding av fiksjon og dokumentar, nærmer filmen seg essayet i formen. Og det er et heller svart bilde Bresson skisserer. Han skildrer en verden som ødelegges, ikke bare i fysisk forstand. Også fantasien og bevisstheten brytes ned. Som vanlig er Bresson en kompromissløs jævel, og foreslår at det kanskje er Djevelen som står bak verdens dødsdrift.

Katolikken Bresson har alltid vært svak for kjetterens evne til å stå alene, og heller ikke denne gangen kan han anklages for å flyte med strømmen. Noen anmeldere anklagde ham sågar for å være reaksjonær da filmen hadde premiere. Men Bressons karakterer er som regel hevet over samtiden og dens krav om politisk korrekthet. Filmens skikkelser er verken selvmordslystne nevrotikere eller apolitiske døgenikter, men representanter for en eldre kultur, med røtter tilbake til en tid før pietismen og freudianismen ga kulturlivet en overdose individualisering og psykologisering. Denne gjennomgående avpsykologiseringen bidrar til å gi Bressons filmer et nakent, nærmest abstrakt, uttrykk. På samme måte som messen eller salmen, kan de ha en rensende effekt

Med Bressons egne ord: "Det som har fått meg til å lage denne filmen er den verdensomspennende forvirringen jeg ser overalt. Dette massesamfunnet der det snart ikke kommer til å finnes noen individer lenger. Denne maniske foretakssomheten. Disse vanvittige utslagene av destruktivitet, tiltak som en gang i tiden virket vel egnet for å skape liv og velstand. Etter hvert også menneskers forbløffende likegyldighet overfor alt. En likegyldighet som eksisterer overalt, bortsett fra hos noen unge mennesker som ser klart hva som holder på å skje."

ys