Jesus av Montréal

Filmer med bibelske temaer har alltid vært aktuelle, helt fra filmens barndom. Det har vært hendig å ty til disse siden de (i vår vestlige kultur) er mer eller mindre allment kjente og gir grunnlag for både spenning, action, erotikk og åndelighet. Problemet med å bruke dem er selvsagt faren for å bli beskyldt for blasfemi fra religiøst hold.

Slike beskyldninger unngikk merkelig nok Denys Arcands Jesus fra Montréal da den kom i 1989. Denne filmen er kanskje det krasseste angrepet på fundamentalistisk og dogmatisk tankegang som noengang er fremstilt på film. Noe av forklaringen ligger nok i det faktum at den ikke på noen måte avviser kristen tankegang og mytologi, og faktisk kan ses på som en hyllest til Jesus-skikkelsen og det han sto for.

Rammehistorien er enkel: En skuespiller, Daniel Coloumbe, får i oppdrag å modernisere et pasjonsspill. Han samler sammen en gjeng unge mer eller mindre arbeidsløse skuespillere og lager en forrykende versjon av "Jesu liv og død", som både er tro mot det bibelske budskap og som samtidig tar i bruk nyere religionsforsknings funn. Dette faller selvsagt kirkeledelsen tungt for brystet og forestillingen får problemer.

Jesus fra Montréal er en fortelling med mange plan. Man har et skuespill, en fortelling om skuespillet og historiens referanser til vår virkelighet. Det flotte med filmen er at tilskueren etterhvert blir klar over at historiene egentlig er den samme; om et menneskes opprør og trass mot et dogmatisk meningspoliti. Parallellen er klarest i forholdet Daniel-Jesus. Lothaire Bluteau er perfekt i rollen som Daniel der han vandrer rundt med et salig blikk og milde manerer. De få gangene han eksploderer er det i hellig vrede, som når han som Jesus i templet raserer en audition for en reklamefilm.

Filmen flommer over av bibelske referanser, en kan faktisk si at den er satt sammen av små bibelsitater i moderne form. Jesus i templet-historien er allerede nevnt, men det er mer å hente. Selv for en med bare barneskolens kristendomsundervisning i boka, er det mye å legge merke til, både nattverden og oppstandelsen er med. Disse opprinnelige kristne mytene blir fortalt i en moderne form og setting, noe som gjør at også ikke-kristne kan se filmen uten å henge seg opp i dem, det er nemlig ikke disse den handler om, de fungerer mer som knagger å henge historien på.

På en flott måte tar filmen opp de evige spørsmål om de unges intellektuelle opprør mot gamle autoriteter, en konflikt som har versert i religiøse og vitenskapelige miljøer siden disses begynnelse. Gå ikke glipp av en utsøkt filmopplevelse.

jok