Cinemateket

Jeanne D’Arc


La Passion de Jeanne D’Arc Frankrike /Danmark, 1927 Regi Carl Th. Dreyer Manus Carl Th. Dreyer og Joseph Delteil Foto Rudolph Maté Med Maria Falconetti, Antonin Artaud, Eugene Silvain, Maurice Schutz 90 min 35mm, sv/hv, stum, norske mellomtekster Utleie NFI

Det var med Jeanne DŽArc den danske regissøren Carl Theodor Dreyer nådde den helt store verdensberømmelse. Filmhistorikere verden over pekte i 1958 filmen ut til en av de 12 beste filmer gjennom alle tider, og siden har den holdt seg i toppen av slike lister. Filmen består nesten utelukkende av nærbilder, og disse nærbildene er så talende i uttrykk at de gjør de mellomliggende tekstene nærmest overflødige. Betegnende har Jeanne DŽArc blitt karakterisert som den siste stumfilmen og den første talefilmen.

Jeanne DŽArc har sitt historiske utgangspunkt i den franske helgen og nasjonalhelt av samme navn. Hun levde på begynnelsen av 14 hundretallet, på en tid hvor Frankrike utkjempet hundreårskrigen med England. Jeanne DŽArc, en bondedatter, så det som sin oppgave i livet å redde franskmennene fra nederlaget. Det som inspirerte henne var en religiøs åpenbaring, hun ble kallet av Gud. Jeanne DŽArc ble etterhvert hærfører for den franske kongen, og vant flere slag. På et tilbaketog ble hun imidlertid tatt til fange av burgundere, og utlevert til engelskmennene. Hun ble dømt til å brennes på bålet av et dommer-kollegium bestående av franske prester og teologer.

Uvissheten om hvorvidt Jeanne DŽArc dømmes politisk eller religiøst danner opptakten til Carl Dreyers film. Jeanne DŽArc fremstilles i filmen mer og mer som en dypt troende person. Hun føler seg som et guds sendebud. Da hun brennes på bålet roper hun på Jesus. En mann i mengden skriker: Dere har myrdet en helgen!

Jeanne DŽArc kretser om temaer som skjebne og skyld. Regissøren lar oss sveve mellom politiske og religiøse fortolkninger av hennes skjebne. Men først og fremst har Dreyer villet vise oss hvordan en person som forfølges reagerer og hvordan forfølgerne utøver sin makt. Jeanne DŽArc blir en helt fordi hun aksepterer sin skjebne. Hun er en av disse få personlighetene som elsker mye, og som aksepterer den smerte kampen for den gode sak påfører henne. Filmkritikere har sett Jeanne DŽArc som et ekspresjonistisk eksperiment, men den er også en impresjonistisk film som skildrer Jeanne DŽArcs utvikling som menneske. Det er en film med flere synsvinkler, som nettopp skal vise Jeanne DŽArcs indre splittelser: Bærer jeg skyld? Har jeg rett eller urett? Hvem svikter hvem?

red


Trondheim Filmklubb [01.01.99] rune@nvg.org