Gullalder

I vårens første visning av avantgarde film står to Bunuel- klassikere på programmet, kortfilmen Den andalusiske hund og den vel times lange Gullalder Bunuel ble en av de fremste eksponenter for surrealismen på film. I 1929 laget han Den andalusiske hund sammen med Salvador Dali. Året etter fulgte han opp med langfilmen Gullalder.

Begge filmene virket svært provoserende på sin samtid. Bunuel filmer var inspirert av det absurde og paradoksale i drømmens såvel som i virkelighetens verden. Et uttalt mål var å løfte underbevisstheten opp i dagslyset, et annet var å provosere makteliten i det borgerlige samfunn. Etter premieren på Den andalusiske hund uttalte Bunuel blant annet følgende provokasjon: "Jeg vil ikke at filmen skal fornøye dere, men fornærme dere. Jeg ville beklage det hvis dere nøt den". I langfilmen Gullalder fulgte han opp i samme stil, men her var det tydelig at det var kirken og myndighetene som var regissørens skyteskive. Sjokkerte borgere ble rasende over filmens "blasfemiske" innhold og politiet i Paris forbød filmen og stengte kinoen den gikk på..

Både Den andalusiske hund og Gullalder er fremdeles fascinerende kunstverk, selv om de også er svært sentrale som referanser for mye av det som har skjedd senere i filmhistorien. Til og med på dagens MTV kan vi se at arven fra Bunuels tidlige arbeider lever videre.

Da Bunuel døde i 1983 hadde han bak seg en stor filmproduksjon. Blant de mest kjente er Los Olivados (1950), Viridiana (1961), Dagens skjønnhet (1967) Borgerskapets diskrete sjarme (1972) og Frihetens fantom (1974)

red