Langt borte, så nære

Da Wim Wenders i 1987 lanserte Lidenskapens vinger, en film om engler som observerer mennesker fra himmelen over Berlin, var det mange som ristet på hodet. En umulig film, sa de. De skulle ta feil. Lidenskapens vinger ble en film som på beste vis kombinerte filmkunst, poesi og filosofi, og det ble en film som veldig mange skulle få et personlig forhold til. Da Wenders seks år senere presenterte oppfølgeren, Langt borte, så nære, var skepsisen tilbake. Var det mulig å følge opp en slik film?

Langt borte, så nære tar oss nok en gang med tilbake til himmelen over Berlin. Vi møter engelen Damiel, som nå lever lykkelig som pizzabaker sammen med sin kone, og vi møter engelen Cassiel, som selv er på vei til å ta spranget ned til den jordiske tilværelsen. Seks år har gått siden sist vi møtte dem, og verden har forandret seg. Tilsynelatende til det bedre. Muren mellom øst og vest står der ikke lenger. Berlin er gjenforent. Wenders sier selv at han satte ikke i gang med Langt borte, så nære bare for å lage en fortsettelse av Lidenskapens vinger, men fordi det ga ham en anledning til å vise de store forandringene som hadde skjedd i Berlin etter murens fall. Og for å best vise forandringene i Berlin, måtte han igjen kalle på englene. Han sa det var skremmende, og at han gjorde det svært motvillig.

Filmen begynner med en monolog av selveste Mikhail Gorbatsjov, den enkeltpersonen som antageligvis har betydd mest for Berlinmurens fall og demokratiseringen av Øst-Eurpoa generelt. Derfra og ut blir det en reise gjennom tvil og tro, der en eksistensiell problematikk etter hvert blir avløst av en kriminalintrige. Mens engelen Damiel i Lidenskapens vinger henga seg til et jordisk liv fordi han ønsket å oppleve kjærligheten, har Cassiel i Langt borte, så nære et helt motsatt, nærmest altruistisk ønske. Han oppgir sin englestatus på grunn av kjærligheten til menneskene. Han blir ikke et menneske for å vinne noe selv, men for å finne ut hvordan mennesker opplever verden. Han sier tidlig i filmen: "Vi er bare budbringerne. Vi teller ikke. Dere er alt." Med Wenders’ grunnsyn om at vi lever i en tid som preges av konsum, kynisme og åndelig tap, er Langt borte, så nære blitt en mollstemt film, som er lettere i tonen og tydeligere i sitt budskap enn sin forgjenger.

ys