Cinemateket

En drømmers fire netter


Quatre nuits d’un rêveur Frankrike 1971 Regi og manus Robert Bresson etter Dostojevnskis novelle "Hvite netter" Foto Pierre Lhomme Musikk Brasilianske folkesanger Med Isabelle Weingarten, Guillaume Des Forêts, Maurice Monnoyer, Jérôme Massart 87 min 35mm engelsk tekst Utleie NFI

Da En drømmers fire netter ble vist på filmfestivalen i Berlin i 1971, fikk den en svært splittet mottakelse. De trofaste Bresson-tilhengerne pep og huiet under filmen, dirrende av harme, mens andre så filmen som en mesters modige forsøk på å gå nye veier. En dansk kritiker omtalte filmen som en "intelligent rekonstruksjon av fransk romantikk og dens beste elegiske kvaliteter".

Selve historien baserte Bresson på Fjodor M. Dostojevskijs vesle fortelling "Hvite netter" (Luchino Visconti filmatiserte for øvrig samme novelle i 1957, da under tittelen La Notti Bianche). Handlingen utspilte seg opprinnelig i Dostojevskijs St. Petersburg på 1800-tallet. Bresson forholdt seg imidlertid fritt til forelegget og førte intrigen over til et samtidig Paris, et Paris av 1970 preget av ungdommer og hippietid.

Jacques (Guillaume Des Fortes) er en ung kunstner som lever i sin egen verden helt til han møter Marthe (Isabelle Weingarten). Hun er på selvmordets rand etter å ha blitt sveket av mannen hun elsket – og fortsatt elsker. De avtalte et stevnemøte på Pont-Neuf for over et år siden, men han dukket ikke opp. Men til tross for dette, har hun vendt tilbake til broen til samme klokkeslett hver dag hele året. Jacques blir forelsket i Marthe, og han vandrer rundt i Paris’ gater med en diktafon og snakker inn hennes navn. Om og om igjen. I fire netter møtes de på broen og fører lange samtaler, men den siste natten skjer det noe uventet.

Bresson framstiller her Paris som et nattlig, pulserende drømmelandskap. Og han gjør det med en nøktern, presis stil, med "en lysande måtfullhet som inte liknar någon annans" (Hans Erik Hjerten, Dagens Nyheter). Filmen maner slik fram øyeblikk av hemmelighetsfulle stemninger, av farger, av lys og mørke. Ifølge Claude Mauriac i "Le Figaro" gjør dette at man "sakte, men sikkert trer tilbake og fascineres av det man først ville avvise… Denne filmen fengslet meg totalt". Begeistret var også kritikeren fra New York Times, som skrev: "En film om tilstanden å være forelsket. Den er sjokkerende vakker...kanskje hans nydeligste film."

lm


Trondheim Filmklubb [01.01.99] rune@nvg.org