Down By Law

Down By Law, filmklubbhistoriens best besøkte film, kjennetegnes først og fremst ved tre ting: Den utsøkte svart/hvitt-fotograferingen, samspillet mellom tre små store skuespillere med stor troverdighet – og humoren. Robby Müller er fotografen som tar oss med i nydelige kamerakjøringer rundt i Lousianas slumkvarter og dertil liggende sumpmarker. Om det er han eller Jarmusch som skal ha æren for de klassiske billedutsnittene og dybdekomposisjonene vites ikke, men sammen har de laget en film det er lett å like.

Skuespillerne er en fryd både for øyne og ører. John Lurie og Tom Waits som Zack og Jack, er henholdsvis hardkokt og ignorant hallik og forhenværende DJ med knuste plater og knust hjerte. Begge har mer eller mindre uforskyldt havnet i fengsel og må dele celle. Så langt er det neo-beat-noir. Humoren kommer snublende inn med italieneren Roberto Benigni. Fra nå av er det beat - (i betydningen Kerouac/Ginsberg m.fl.) komedie hele veien ut. Benigni er Bob, italiensk turist på alvorlige avveier. Ikke er han særlig stødig i amerikanske gloser, og i tillegg har han vært så uheldig å kaste en biljardkule i hodet på en motspiller. "I killed a man", stotrer Bob, mens han mistrøstig stirrer ut gjennom gitteret. Det er ikke å røpe for mye at de fikser å rømme, bare for å befinne seg i et nytt ingenmannsland utenfor. Down By Law er gjennomsyret av uforglemmelige replikker, mange av dem er resultat av improvisasjon. Her er det lett å finne ting å sitere i en grå hverdag med eksamener og annet mas.

Yngve Sæther