D*A*N*G*A*N Runner

Tre tapere, en mislykket kokkelærling, en narkoman musiker og en feig mafiamann, alle med sammenvevde historier, løper bokstavelig talt gjennom byens politi og Yakuza-nettverk som en gatefeiemaskin. Alle tre har sine historier å fortelle, gjennom flashbacks får vi ta del i det som har gjort dem til det de er. Vi får et blikk inn i psyken til de tre og i det japanske samfunnets behandling av mennesker på livets skyggeside. Historiens brutale voldsopptrinn blir avløst av komiske småepisoder, akkurat slike som hender både deg og meg. Når fortellingen truer med å bli surreal inntil det psykedeliske, får du umiddelbart et slag i ansiktet og jakten er i gang igjen.

D*A*N*G*A*N Runner kan i øyeblikk ligne på Wong Kar-Wais Chungking Express, men har ingen av dennes sjarmerende romantiske trekk. D*A*N*G*A*N Runner er en kald film, ofte holdt i en blålig fargetone, en film som bruker komikk for å fortelle deg hvor ukomisk livet som oftest er. Den er på samme tid både stille og intens, og drar veksler på både eastern- og westerntradisjonen. Den timeslange løpeturen de tre hovedpersonene blir sendt ut på, kan ved første øyekast leses som en enkel metafor for en reise gjennom det japanske samfunnet, men den blir ettehvert noe mer, den blir en reise på flere plan, til slutt antar den mytiske proporsjoner. Ved reisens slutt er ingenting og alt som det var da den startet.

jok