Matteusevangeliet

I denne, Pier Paolo Pasolinis film fra 1964, får vi et ganske usedvanlig innblikk i Jesu liv. Å oppsummere handlingen er det vel neppe noe poeng i, da vår frelsers livshistorie er kjent for oss alle. Pasolini, som selv er marxist, har filmatisert Matteusevangeliet på en nesten dokumentaristisk måte, som samtidig virker overbevisende, ja nesten definitiv.

Trass i sin egen marxistiske overbevisning har Pasolini skapt en film som ikke skulle støte de kristne nevneverdig. Han har ikke gjort Jesus til den første kommunist, og skildrer ham i respektfull avstand. Den distansen Pasolini klarer å holde til stoffet gjør denne filmatiseringen til den absolutt mest overbevisende skildringen av Jesu liv. Pasolinis evne til å skape miljøer er imponerende.

Miraklene skjer virkelig i filmen. Kristus går virkelig på vannet. Kristus er i denne filmen en stor personlighet med sterk åndelig kraft, og disiplene er utpregede proletarer. Pasolini har bare brukt amatører i rollene, mer utvalgt etter fysikk enn etter skuespilleregenskaper. Dette er også med på å gjøre filmen mer troverdig enn senere filmatiseringer av Jesu liv.

Pier Paolo Pasolini ble født i 1922. Han må vel kunne sies å ha vært en av verdenshistoriens mest kontroversielle filmskapere. Hans refsende og sterke filmer er nok hovedårsaken til dette, men også lang fartstid som kritisk skribent var med til å befeste hans rykte. Hans sterkt antikonformistiske og gjennomført ikonoklastiske holdning til historiens og samtidens kanoner, kombinert med en evne til å dekonstruere og aktualisere gamle myter gjorde Pasolini til en elsket, men absolutt mest hatet filmskaper. Han hadde ofte problemer med sensuren i mange land på grunn av sin behandling av erotiske og sadistiske temaer, og på grunn av sine angrep på den katolske kirke og statsmakt. Han ble også myrdet kort tid etter at filmen Salo, Sodomas siste 120 dager hadde premiere. Var dette simpelten en forsmådd elsker, eller lå det politiske motiver bak?

Marius Nicolaysen/red