Ivan den grusomme 1-2

Da Sergej Eisenstein med Alexandr Nevskij i 1938 hadde bevist for Stalin og politbyrået at han kunne lage et storslagent historiske epos, som til tross for sine formeksperimenterende sider var lett forståelig for det store filmpublikummet, fikk han nye muligheter som filmskaper. Lang tids taushet ble brutt, og han gikk umiddelbart etter Nevskij-filmen i gang med å planlegge en trilogi om Ivan den grusomme. Bare de to første filmene ble imidlertid gjort ferdige. Den første av de to filmene vakte begeistring i Sovjet, mens den andre ble forbudt. Del 2 ble ikke vist i Sovjet før i 1958, ti år etter Eisensteins død.

Ofte har man framstilt tilkomsten av Eisensteins filmer om Ivan den grusomme som bestilningsverk av kommunistpartiet, som under krigstid ønsket å rettferdiggjøre Stalins enevelde, hans politi-terror og utrensninger av forrædere. Kanskje var dette hensikten med oppdraget, men Eisenstein løste det på en måte som må ha irritert partiets kulturbyråkrater. Spesielt i del 2 framstår Ivans grusomhet som en gal tyranns nykker. Fra å framstå som forholdsvis klar og sympatisk utviklet Ivan seg til noe annet i del 2. Når Eisenstein kastet seg over temaet var det imidlertid også fordi emnet hadde fascinert ham helt siden barneårene.

Ivan den grusomme 1-2 ble Eisensteins siste filmer. Denne billedskjønne diptyken hører til det fremste som er gjort innenfor den historiske filmgenren. Sammen med Aleksandr Nevskij utgjør de to Ivan-filmene også et skifte for Eisensteins del, fra en rytmisk oppdrevet montasjefilm til en mer teatral og eksessiv stil. Eisensteins historiemaleri er storslagen billedpoesi, der Ivan i skuespilleren Nikolaj Tjerkasovs uforglemmelige skikkelse, beveger seg i en dekor som speiler det gotisk patologiske i en tyranns sinn.

Gunnar Iversen