Trondheim Filmklubb

Repet


Rope USA 1948 Regi Alfred Hitchcock Manus Arthur Laurents etter et skuespill av av Patrick Hamilton Foto Joseph Valentine og William V. Skall Musikk Leo F. Forbstein Med James Stewart, Farley Granger, John Dall, Joan Chandler, Sir Cedric Hardwiche 80 min 35 mm norsk tekst Utleie UIP

To homoseksuelle menn dreper en gammel skolekamerat for moro skyld. Motivet er ikke annet enn kicket ved å begå den perfekte forbrytelse. Samtidig vil de demonstrere sin egen intellektuelle overlegenhet, ved å be avdødes slekt og venner på middagsselskap. Matbordet er for anledningen den kisten som liket er plassert i. En av gjestene viser seg å være deres gamle lærer, personen som har fôret dem med Nietzsches tanker om supermennesket. For hva er vel vitsen med å begå en perfekt forbrytelse hvis ingen ser dens perfeksjon? De legger derfor ut endel spor for å få læreren, spilt av James Stewart, til å skjønne hva de har gjort - og samtidig få hans anerkjennelse.

Repet er Hitchcocks første farvefilm. Det filmen likevel er mest kjent for, er at den ikke inneholder ett eneste synlig klipp. Dette gjør at Hitchcock oppnår kontinuitet i tid. Ved at filmen samtidig er filmatisert teater skulle man tro at dette ble temmelig statisk. Slik er det imidlertid ikke. Kameraet er i nesten konstant bevegelse og blir brukt til å binde sammen en handling, et blikk eller en gest til en annen. Slik blir publikums oppmerksomhet henledet til de riktige detaljene i riktige øyeblikk, og vi får en film med en fabelaktig dynamikk. Filmen er innspilt på ti-minutters filmruller, og i riktig øyeblikk blir kameraet ført bak en mørk gjenstand - eventuelt en mørk gjenstand ført foran kameraet - tilsynelatende kun for et lite sekund, og illusjonen av ubrutt handling i tid er perfekt. Det sier seg selv at en slik film stiller veldig store krav til filmteamet. Dialog, handling, kompliserte forflyttninger av flere skuespillere, lys, lyd og kamerabevegelser må være i perfekt samspill hele tiden. Oppgaven er utført nærmest virtuost.

Filmen har klare antifascistiske trekk, men Hitchcock gjør det på sitt vis. Morderne er ikke stereotype badguys, men høflige og velkledte unge menn. Publikum vil derfor under hele filmen sitte med en ambivalent følelse for de to. I det ene øyeblikket føler vi med deres nervøsitet for å bli avslørt, i det neste avskyr vi dem for deres totale moralske avsporing. En fulltreffer.

Jon Olav Ness


Nettverksgruppa [--] rune@nvg.ntnu.no