Vampyr (1931)

Når Carl Theodor Dreyer skulle lage en film om vampyrer, er det interessant at han vendte seg mot boka "In A Glass Darkly" og særlig novellen "Carmilla" av iren Sheridan Le Fanu, i motsetning til de fleste andre som gikk til landsmannen Bram Stoker for inspirasjon. Interessant fordi begge disse to tidlige vampyrhistoriene bryter med datidens strikte moralregler, om enn i litt forskjellig grad. Der Stoker beskrev i metaforiske vendinger samtidens anstrengte forhold mellom menn og kvinner, skildret Le Fanu nærmest åpenlyst tiltrekningen mellom to kvinner. På samme tid som Le Fanu er sensuell, gir han inntrykk av en sterk og voksende klaustrofobisk angst. Stemningen er i mange partier så intens at skillet mellom drøm og virkelighet blir nærmest visket ut.

Omstendighetene rundt filmens tilblivelse er nesten like fantastisk som historien den forteller. På et sosietetsball møter Dreyer beundreren Baron Nicolas de Gunzburg, som tilbyr seg å finansiere hans neste film. Sammen bestemmer de seg for å gjøre en historie om det overnaturlige, og tar utgangspunkt i Le Fanus bok. Men det de ender opp med er et manus som kun låner enkelte elementer fra Le Fanu, og resten må tilkjennes Dreyer. Den eneste betingelse baronen stiller er at han skal spille hovedrollen(!) og at de bruker et pseudonym (Julian West) på rulleteksten, for ikke å sette familien i forlegenhet.

Vampyr er ingen enkel film, den gir ikke bort plot eller mening enkelt. Men for den som lar filmens rolige oppbygning få gå sin gang, er det enormt mye å hente i den. Dreyer var meget bevisst dette, gjennom mesteparten av filmen bruker man et tynt tøystykke foran kamera for å gi en drømmeaktig kvalitet til bildet. Som en understrekning av dette filmet han bare ved soloppgang og solnedgang, når lyset har en magisk stemning. All dialog er fjern og bevisst vanskelig å oppfatte, musikken er bare et svakt løfte om håp. Karakterene er underlige og gjør underlige ting. Skuespilleren ble valgt ut fra amatører på grunn av utseende mer enn skuespillererfaring.

En ung mann kommer til et vertshus i landsbyen Courtenpierre, og får besøk på rommet mens han sover. Besøket er en eldre mann som hvisker "Hun må ikke dø" eller er det "Hun må dø"? Han legger igjen en pakke med ordene "åpnes hvis jeg dør", noe han da også gjør. Vår nesten irriterende handlingslammede helt åpner da pakken…

krj