Dracula Has Risen From The Grave

I en seriøs vampyr-serie bør det være minst en klassisk Hammer Dracula-film, og Dracula Has Risen From The Grave er en god representant for Hammers mange forsøk i genren. Dette engelske produksjonsselskapet står alene som ansvarlig for revitaliseringen av den gotiske skrekkfilmen på 50-tallet. Genistreken var å introdusere farger og mer eksplisitt vold i en periode hvor skrekkfilm ble ansett å ha en begrenset kommersiell appell, og derfor ikke verdt å bruke større budsjetter på. Filmene Dracula og The Curse of Frankenstein fra henholdsvis 1958 og 1957 viste seg å bli internasjonale stor-suksesser og la grunnlaget for Hammers videre satsing innen skrekkfilmen. Amerikanske selskaper stod i kø for å co-produsere med Hammer, og Universal inngikk en avtale med dem om at de fikk rettighetene til nyinnspillinger av hele deres skrekkfilm-katalog. Resultatet ble et selskap som spesialiserte seg på skrekkfilm i en periode hvor sensuren var i radikal forandring over store deler av verden. Aller størst suksess var deres vampyr-filmer og disse kan deles inn i to grupper; en Count Dracula serie og løsere varianter over vampyrmyten. To faktorer var sterkt medvirkende årsaker til seriens gjennomslagskraft, Cristopher Lee og Peter Cushing. Lee hadde en italiensk adels-avstammning og den riktige aristokratiske holdningen til å bli en perfekt Grev Dracula, med en nærmest magnetisk makt over sine kvinnelige offer. Peter Cushing var på sin side en overbevisende blanding av den rasjonelle, kjølige vitenskapsmannen og den religiøse mystikeren som har opplevd ondskapen før.

Det som er spesielt med Grev Dracula-serien er hvor mye produksjons-verdi som er lagt i hver film, og hvor elegant man viderefører serien (når man tar i betraktning at Dracula blir tilintetgjort i slutten av hver film). Starten var Dracula (Terence Fisher, 1958) og den første oppfølgeren var Dracula, Prince of Darkness (Terence Fisher, 1965). Dracula Has Risen From The Grave (Freddie Francis, 1968) var tredje installasjon i serien og den fjerde og siste var Taste The Blood of Dracula (Peter Sasdy, 1969). Som man ser kommer vi med denne filmen midt inne i serien og åpningen kan virke litt forvirrende dersom man ikke har sett den forrige, Dracula, Prince of Darkness. Der befinner vi oss i Draculas slott et eller annet sted i sentral-europa, og enden på historien er at greven drukner (!!!) i en liten sjø i nærheten av slottet. Åpningen på Dracula Has Risen From The Grave finner sted i kirken i den nærmeste landsbyen, hvor et av drapene fra den tidligere filmen blir oppdaget og man får et kort resymè av hendelsene fra den gangen. Så beveger vi oss et år frem i tiden og møter en landsby paralysert av frykt. Dracula kan være død, men ondskapen er like påtagelig og skyggene fra slottet ligger trykkende over byen. Den lokale presten preker for tom kirke og trøster seg på det lokale vertshus når biskopen kommer. For å berolige landsbyen tar han seg opp til slottet med et enormt krusifiks og utfører et rituale for å forsegle slottet. Ritualet virker, men dessverre befinner ikke Dracula seg inne i slottet og blir seriøst forbannet når han oppdager hva som er skjedd. Greven legger ut på en ferd for å få åpnet slottet og ta en grusom hevn…

Filmen har et helt nytt fokus på vampyrens seksuelle tiltrekningskraft (etter Hammers standard) og markerer et skille i hva som ble tillatt av sensuren. Man befinner seg fortsatt på midten av 1800-tallet, men til og med biskopens niese er ikke fremmed for å ha sex før ekteskapet. Cristopher Lee er fremdeles suveren i rollen som Grev Dracula, men kunne med fordel hatt flere replikker. Hele hans rolle bæres av det fysiske nærværet hans og han har i ettertid fortalt at det var et bevisst valg å kutte ut de fleste replikkene fordi de var for dårlige. I Dracula, Prince of Darkness sier ikke Lee et eneste ord av samme grunn. Mytologien, som er hemmeligheten til vampyrfilmenes relative suksess, var så viktig for Lee at han gikk til slike skritt som å nekte å snakke. De scenene som utfordrer mytologien og prøver å skape nye rammer for den er også de som absolutt fungerer dårligst. En staking av greven som mislykkes på grunn av mangel på tro er ren mishandling av grunnlaget for genren. Likevel gjør manuset en god jobb i å holde spenningsnivået oppe og Hammers gjennomgående lekre kulisser danner en fin ramme rund plotet. I tillegg har man en del utendørs-scener som gir akkurat den rette følelsen av magi og skrekk som disse filmene er så avhengige av.

krj