Velvet VampireDenne filmen får lov til å åpne en kveld viet til den kvinnelige vampyren og hennes seksuelle preferanser. De første sekundene av filmen leder tankene hen til 60-tallets klassiske exploitation-temaer; motorsykler og voldtekter. Ka mera følger en ung kvinne som spaserer alene. I et kort glimt ser hun en motorsykkel og straks etter blir hun overfalt bakfra, en voldtekt synes uungåelig. Men så snur rollene om på et øyeblikk og den lystsprengte bikeren b lir filmens første vampyroffer. Scenen skifter til et kunstgalleri (Stoker Art Gallery!) hvor denne ressurssterke kvinne ber et ungt par med seg til sitt hjem i Mojaveørkenen. Ikke dra, sier vi tilskuere, men likevel aksepterer paret en invi tasjon til et erotisk mareritt.
Filmen er en av svært mange vampyrfilmer som låner hemningsløst fra den andre store vampyrromanen: "Carmilla" av Sheridan Le Fanu. I Velvet Vampire er Rothman svært klar over dette og gir vampyren navnet Diane Le Fanu som en hyllest til denne skaperen av den første lesbiske udøde. I likhet med Carmilla gir Velvet Vampire en følelse av fortettet erotisk spenning, av død og undertrykt seksualitet. Underlig nok fungerer Mojave&osla sh;rkenen meget godt som en erstatning for Karpatene, mye på grunn av Daniel Lacambres fotografering. Drømmesekvensene er også blant de elementene som er med på å heve filmen over de samtidige lesbiske vampyrfilmene.
Stephanie Rothman var ikke ukjent med temaet da hun laget denne filmen, sammen med Jack Hill gjorde hun Track of the Vampire i 1966, den aller første vampyrfilm regissert av en kvinne.
krj