Nosferatu (1922)

En av stumfilmtidens fremste regissører var Friedrich Wilhelm Murnau (1888-1931). Han var en lysets og mørkets mester, som skapte noen av de beste filmene i Weimar-tiden. For Murnau var kamera en malerpensel, og med sine filmer tegnet han monokromt skimrende stemningsbilder. Han var en perfeksjonist som elsket skyggevirkninger og kamerabevegelser. Ofte lagde Murnau filmer ladet med en særegen kraft, preget av angst og skrekk, og med flytende overganger mellom drøm og virkelighet.

Hans gjennombrudd som filmskaper kom i 1922 med Nosferatu - eine Symphonic des Grauens. Dette er den aller første filmatiseringen av Bram Stokers kjente roman Dracula fra 1897. Mange mener at det også er den beste, og selv hører jeg til dem. Ingen andre enn Murnau har fått fram den barokke groteskhet og såre undergangsstemning som ligger i Dracula. At Murnaus film har betydd mye viser også Werner Herzogs nyinnspilling fra 1979, som nesten er en tro kopi.

I Murnaus film forlater den nygifte Hutter hustruen Ellen for å reise til de karpatiske fjellene og avslutte en forretningsavtale med den mystiske greven Orlok. Fortellingen går fra forventningsfull uhygge til ren skrekk da greven viser sine tenner...

Nosferatu er et skrekkromantisk mesterverk, preget av dyp melankoli. Filmens undertittel er talende. Det er virkelig snakk om en gruens symfoni. Max Schreck i hovedrollen som den ikke-døde Nosferatu gjør også den beste vampyr i filmens historie. Hans bidrag gjør filmen til en uforglemmelig opplevelse.

Gunnar Iversen