Donnie Brasco

New York, 1978: FBI-agent Joe Pistone jobber under dekke som juvelér, også kjent som Donnie Brasco. Han vinner tillit hos Lefty Ruggiero, etter å ha avslørt at en skyldner prøver å prakke på han en falsk diamant. Lefty introduserer Donnie for sine lokale mafia"venner", blant andre Sonny Black og Nicky. Alle kjemper de innbitt for å komme høyere opp i hierarkiet, og Lefty føler seg kraftig forbigått når Sonny Black kommer før han i køen.

Den innbyrdes rivaliseringen gjør det enklere for Donnie Brasco å få innpass, men han kommer stadig ut for situasjoner hvor grunnen truer med å svikte. Et eksempel er når hele gjengen skal spise på japansk restaurant, og får beskjed om å ta av seg fottøyet. Donnie har imidlertid opptaksutstyr i ene støvelen, så det blir litt vanskelig. For å redde seg ut av uføret begynner han å sloss med kelneren, og snart hiver de andre seg inn i kampen. Hendelsen fører til at Donnie opparbeider seg enda mer respekt hos de andre. Snart føler han seg som en av familien, i allfall i forhold til Lefty, som ser på seg selv som hans "gudfar". Donnie Brasco har imidlertid egen familie, men på grunn av jobben kommer denne i annen rekke, noe som selvsagt skaper konflikter.

Etterhvert som han blir nærmere kjent med Lefty, opplever han at det føles vanskelig å skulle forråde han, men alt styres fra høyere hold så sånn sett har han jo ikke noe valg…

Manuset til Donnie Brasco lå ferdig allerede i 1989, men Scorseses Mafiabrødre (1990) førte til at filmplanene ble lagt på is. Tematisk er det likheter, med hovedvekt på presentasjon av taperaktige New York-mafiamedlemmer som kranglet på 70-tallet, men valget av regissør Mike Newell innevarslet en annen stil. Han var helt fersk innenfor denne type film. Også når det gjelder det fortellermessige er det noe nytt, istedenfor å få historien fortalt fra en på innsiden, får vi den nå fra en outsider. Enkelte av scenene i starten har en nærmest antropologisk kvalitet; når Lefty forklarer Donnie de hemmelige ritualene til Mafiaen og de mange betydningene som ligger i enkelte uttrykk. Visste du for eksempel at "forgetaboutit" kan bety fem ting?

Det falt enkelte kritiske bemerkninger når det gjaldt valget av Johnny Depp som hovedrolleinnehaver, men de fleste ble liggende på stengrunn etter å ha sett resultatet. Hans uberørte og uutgrunnelige væremåte passet perfekt til rollen som Joe, en mann som måtte viske ut sin egen personlighet for å overleve. Perfekt er også valget av Al Pacino som Lefty. Jeg vil gå så langt som å si at han her gjør sitt livs rolle. Med denne har han vært innom hele spekteret av mafiakarakterer, fra eneherskende "Godfather" til urespektert løpegutt. Pacino tilfører karakteren Lefty en enorm verdighet. Vi sympatiserer med han fordi han utviser medmenneskelighet, ikke fordi han er tøff. Til tross for sine ugjerninger er han utrolig lite tøff, og han opplever stadig å bli utledd av de andre. Denne tøffelheltstilen blir kraftig understreket når han er innenfor hjemmets lune vegger. Se bare på den fantastiske stilen han har der han sitter i rød syntetisk joggedress og ser på dyreprogrammer, eller når flamberingen ikke går helt som planlagt. Ustyrtelig morsomt, og du kan neppe plassere opplevelsen i kategoriene til "forgetaboutit", eller?

coco