Stop Making Sense

Stop making sense var en av 80-tallets mest populære konsertfilmer. Da Trondheim Filmklubb viste den høsten 1986 trakk den godt over 600 tilskuere i Sentrum kino. Publikumssuksessen skyldtes i stor grad at Talking Heads var på høyden av sin popularitet. Men regissør Jonathan Demme sin effektive og førførende innpakning av bandets liveopptredener hadde også en stor del av æren.

I filmklubbens entuiastiske filmomtale fra 1986 heter det om filmens hovedperson: "Frontfigur David Byrne har en fascinerende utstråling. Det er han som ligner en kryssning mellom Anthony Perkins når han er psyko og Ivan Lendl når han smasher. Og hele bandet for anledningen utvidet med to kordamer, en keybordist, en gitarist og en perkusjonist (alle svarte) - utfyller hverandre og samspiller på en helt herlig måte. Musikken varierer fra halvpsykotisk New York art-pop til energisk hvit drivende etnofunk. Og David Byrne er både som sanger og tekstkriver genial. Hans fremtreden er tidvis som en spastic lunatic, - for så å henvende seg til oss nærmest nonchalant og med stil, eleganse og humor. Hans intelligente tekster om de halvgale menneskene gjenspeiles i hele David Byrnes holdning og vesen. Og samtidig er dette en performace, en oppvisning i rock & roll, som er så til den grad befriende for den samme rockens mange klisjéer".

Sidene disse ordene ble skrevet har mye endret seg innenfor rockekulturen. Idoler har kommet og gåttt. Stilarter har etablert seg og blitt passé. I dag er Talking Heads ikke lenger rykende aktuelle, men et rockehistorisk fenomen. Likefult burde mulighetene for et gjenhør av rockeklasikere som Psycho killer, Burning down the house og Crosseyed and Painless være verdt et kinobesøk. Et annet godt argument er selvsagt Jonathan Demmes eminente ferdigheter som filmregissør. (Something Wild, Silence of the Lambs ).

red.