Kald måne

Etter at David Lynch vant gullpalmen i Cannes, trodde man at grensene for hva man godtok i Cannes var flyttet. Nå kunne man vise både eksplisitt sex og vold. Mer feil kunna man vel ikke ta. Frankrikes eget offisielle bidrag, Kald måne , ble 1991's store skandale. Et ganske samlet pressekorps presterte en unison slakt, hvor også våre norske utsendte deltok villig. Det som er litt skremmende er at filmteoretisk høyt skolerte, i sin moralske indignasjon og hellige v rede, ikke la til grunn elementer som kamerabruk, dramaturgiske virkemidler og skuespillerprestasjoner. Derimot gikk kritikken som forventet på innholdet, og den som kjenner Bukowski fra før, vet omtrent hva man har i vente. En skildring av l ivet på de lavere nivåer i samfunnet, hvor alkoholen er den kjæreste vennen, og de fleste handlinger er motivert ut i fra ønsket om å skaffe mer.

I korte trekk kan man si at historien dreier seg om to venner, spilt av regissør Bouchitey og Jean-Francois Stevenin, og et kort innblikk i deres liv. Jean-Francois jobber som nattarbeider ved en fiskefabrikk, men et uregelmessig levesett og en ur egelmessig kompis sørger for for at dette ikke blir av permanent varighet. Stort sett fordriver de tiden med å drikke, skaffe penger til dette, lage bråk på barer og synde med tvilsomme kvinner. Men hele tiden ligger et eller anne t fra fortiden og ulmer. Deres ekstreme livsførsel er bare et symptom på dette. Et stykke ut i filmen kommer vi inn på kilden til traumaet, som de helst ikke vil huske, samtidig som de ikke kan fortrenge det. Etter en særdeles fuk tig natt hadde vennene kommet forbi en likbil med et ferskt lik i. Mest for spøk tok de likposen med seg hjem. Men når liket avslører seg å være en vakker ung kvinne, tar spøken en ny vending.

Filmen var opprinnelig en kortfilm som vant Cæsar-prisen i Frankrike. Regissøren Luc Besson fikk se filmen og likte den så godt at han tilbød seg å bli produsent dersom Bouchitey var interessert i å utvide den til e n helaftens spillefilm. Selvfølgelig var han det, og resultatet er blitt en av de beste Bukowski-filmatiseringene (og de begynner det å bli en del av). Besson brukte sin innflytelse for å få filmen presentert under hovedprogrammet i Cannes. Er filmen virkelig så opprørende som kritikerne ville ha det til, eller hadde Besson rett når han satset på filmen? Den eneste måten du kan funne ut det på er å se filmen selv. Norsk filmsensur har i h vertfall sagt sitt, Kald måne er totalforbudt på norske kinoer!

krj (red)