Bram Stokers Dracula

"Stjel fra de beste" sier Francis Ford Coppola i et intervju og det er tydelig noe han lever etter selv. Hans filmatisering av Abraham Stokers milepel innen den gotiske litteraturen, "Dracula", er en samling av høydepunkter hentet fra 70 år med vampyrfilm. Spesielt har han latt seg inspirere av Hammer Studios visuelle utseende på sine vampyrfilmer. Da Van Helsing, i Anthony Hopkins skikkelse, staket Lucy i den iskalde familiekrypten, minnet det svært om Barbara Shellys staking i Hammers Dracula - Prince of Darkness. Lignende paralleller er det lett å finne mange av, men det er helheten i Bram Stoker's Dracula som gjør at filmen blir noe annet.

Og ikke minst valget av skuespillere. Gary Oldman som Grev Dracula virker ved første øyekast som et underlig valg, som med sin magre kropp ikke minner særlig om de andre store rollefortolkerne; Bela Lugosi, Cristopher Lee og Frank Langella. Det tar ikke lang tid før man ser at Oldman var et godt valg, det han mangler i fysikk, tar han igjen i originalitet og intensitet. Med god hjelp av make-up og kostymer tror vi til og med på Oldman som den grusomme og uovervinnelige hærføreren Vlad Tepes. Mange har hevdet at det å flette inn den virkelige Vlad Dracul eller Vlad Tepes (Stakeren, etter hans hang til å spidde folk for den minste overtredelse) og slik gi Grev Dracula en ramme som mangler i boka, er Coppolas genistrek. Dessverre har han nok hentet også denne ideen fra andre, nemlig fra Dan Curtis Dracula fra 1973, hvor Jack Palance fyller grevens kappe. Manusforfatter og mannen bak denne ideen var Richard Matheson som har skrevet en av de beste oppdateringer av vampyrgenren, "I am Legend".

Med sine 40 mill. US $ er dette blitt den mest storslagne av alle Dracula-filmatiseringer, kulisser, sett, kostymer, store navn, locations og utstyr bærer alt preg av at her er det ikke spart på noe. Filmen fikk tre oscars og det er betegnende hva den fikk de for; beste kostymer, beste make-up og beste lyd-effekter.

Problemet er kanskje at det blir for mye av alt, historien forsvinner i effekter og da hjelper det lite at man samler en rollebesetning som ingen Dracula-film før har sett maken til. Hopkins som Van Helsing er minst like skummel som greven selv og Tom Waits som gærningen Renfield er en ren fornøyelse. Sadie Frost som Lucy glir superbt over fra uskyld til sensuellt monster. Keanu Reeves og Winona Ryder blir rene statister i forhold. Til og med lengden er større og bedre enn noen annen filmatisering, så kom og la sansene bli overkjørt.

krj