Kledelig sørgende over sin avdøde elsker blir Bernadette oppsøkt av dragvenninnen Mitzi, eller Tick, som han heter på dagtid. Tick vil ha henne med som stjerne på en kabaret han har blitt engasjert til å sette opp. Han får også med seg Felicia/Adam, og sammen legger de ut på det store eventyret i Priscilla. Priscilla er en buss de etter sigende har fått kjøpt av some sweedish tourists named Svenn". Mye kan i tillegg tyde på at svenskene la igjen en del av de gamle kassetter sine i hanskerommet da de kvittet seg med bussen.
Som i andre eventyr møter også våre helter (eller heltinner, alt ettersom) hindringer på vei mot målet, men som sedvanlig kommer hjelp dem til unnsetning. I Priscilla har hjelpen ikledt seg skikkelsen Bob. Middelaldrende Bob (Bill Hunter fra Strictly ballroom og Braindead) viser seg å være en stort fan fra Bernadettes tidligere glansdager, og kommer etter hvert til god nytte under alle de strabasene truppen gjennomlever på vei til hotellet i Alice Springs. Priscilla, ørkenens dronning har en nokså enkel oppbygging som vi har sett i utallige filmer tidligere. Allikevel har den tatt sitt publikum med storm -mye på grunn av dens forfriskende outrerte stil. Kostymene får karnevalsdeltagerene i Rio til å se ut som Askepott før slottsballet, og skuespillerene går tilsynelatende fullstendig opp i rollene sine. Speielt bør Terence Stamp trekkes fram, som etter flere usympatiske filmroller (og som vi her i Norge har sett i Løkkebergs uforglemmelige Hud) i Priscilla... virkelig får uttrykt sin allsidighet som skuespiller. Forøvrig summerer filmens musikkside pent opp australiernes forkjærlighet for disco-arven fra 70- og 80-tallet.
Til alle dere vintergustne medlemmer der hjemme i stuene; Kom til Rosendal og få bekreftet Mae Wests berømmelige ord om at for mye av det gode må være vidunderlig!
sb