Etter en dags jobb i postavdelingen, hvor Norville Barnes viser sin evnemangel, får han stillingen som administrerende direktør for Hudsucker Industries. Han skjønner ikke helt hvorfor, men ønsker gjøre sitt beste. Barnes` første og tilsynelatende åndløse salgspåfunn blir selvfølgelig godkjent av Sidney J. Mussburger, som ser for seg et ras i firmaets aksjeverdi, men blir til hans store forferdelse en uforbeholden suksess, og firmaets aksjekurs klatrer til nye høyder.
I mellomtiden har en skruppelløs journalist, Amy Archer (Jennifer Jason Leigh), fått nyss om at Barnes` ansettelse er mer enn litt suspekt, og har fått jobben som Barnes` sekretær. Barnes forelsker seg selvfølgelig i henne, men finner etterhvert ut at hun lurer ham, og blir meget deprimert. Mussburger, som føler seg presset etter at firmaets aksjer har steget i kurs, lekker til pressen at Barnes er sinnsyk og at han bør tvangsinnlegges mens Barnes på sin side seriøst begynner å vurdere å ta livet av seg.
Coen-brødrene er rett og slett de suverent mest spennende, påfunnsrike og selvsikre filmmakere Hollywood har klart å avle frem de siste 10 årene. Med en fasinerende sans for pikante detaljer og glimrende intriger har brødreparet laget genistrek på genistrek. The Hudsucker Proxy er enda et bevis på at Coen-brødrene er best. Alt stemmer; manuset er lekende og elegant, regien likeledes, kamerabruken spennende og prikkfri, replikkvekslingene er åleglatte og castingen utsøkt. Det er ikke uten grunn at The Hudsucker Proxy er den eneste filmen Paul Newman har funnet verd å spille i de siste 5 årene. Det er heller ikke uten grunn at Coen-brødrene ville bruke Paul Newman, han spiller klysete godt i rollen som Mussburger og Tim Robbins er, som alltid, god.
The Hudsucker Proxy er så vellykket at man må tilgi brødrene for å ha latt det gå 3 og et halvt siden deres forrige film Barton Fink (1991). Den er morsom, spennende og ekstremt stilsikker. En ting som ikke er fattbart er at Trondheim Kino bare lot filmen gå et par uker.
mn