Langt borte, så nære er en frittstående fortsettelse av filmen Lidenskapens vinger. Også denne gang tar regissøren Wim Wenders i bruk en "engleverden" for å fortelle om det moderne menneskets livsvilkår mot slutten av det 20. århundre.
Wenders engler har en tilskuerposisjon i forhold til verden. De observerer livets skuespill i all dets kontrastfylthet . De lytter til menneskenes innerste tanker, og lever med i den fortvilelse og ensomhet som kjennetegner livet under Berlins himmel. Men englene mangler evnen til å gripe inn og forandre verden. I høyden kan de hviske noen trøstende ord fra sin plass der ute i det hinsidige. Men menneskene har mistet evnen til å lytte til utenomjordiske budskap. De er alene med seg selv. Og englene er på et vis maktesløse.
I Lidenskapens vinger hoppet engelen Damiel (Bruno Ganz) av fra sitt guddommelige oppdrag. Nå har han etablert seg som pizza-baker sammen med sirkusartisten Marion (Solveig Dommartin). De har fått barn og lever tilsynelatende et lykkelig jordisk liv. I Langt borte, så nære er det engelen Cassiel (Otto Sanders) som står for tur. I filmens anslag strever han med sin rolle som engel. Han føler at han ikke strekker til. Han lenges etter bedre kunne å forstå den verden han nidtrøftig observerer, og ikke minst etter å gripe inn i utviklingen for å forbredre den. Tilslutt trår han over streken som skiller engler og mennesker. Han redder en liten jente som faller utfor en balkong i et høyhus. Fra nå av er Cassiel underlagt menneskets spilleregler. Han oppdager fort at menneskenes veier ikke lett lar seg forandre, nå er det hans egen eksistens som står på spill.
Langt borte, så nære er dramaturgisk sett delt i to adskilte deler. Den første timen tegner Wenders gjennom et oppfinnsomt og poetisk filmspråk opp forholdet mellom engler og mennesker. ( Filmatisk undrestrekes dette blant annet av av at englenes perspektiv skildres i sort/hvitt mens menneskenes verden vises i farger). I andre halvdel av filmen forvandles det hele nærmest til en thriller. Her tar en mystisk diabolsk skikkelse, Emit Flesti (Willem Dafoe), i bruk alle midler for å hindre Cassiel i å oppfylle sine gode hensikter. Og på ny er vi midt oppe i den eldgamle striden mellom det gode og det onde.
Det er et åpent spørsmål om Wim Wenders lykkes helt med Langt borte. så nære. Filmen har fra kritikerhold også møtt sterk kritikk, blant annet for å være uklar og dårlig strukturert. Den største svakheten er kanskje at regissøren ikke lykkes i å integrere kriminalintrigen med filmens eksistenselle problematikk. Samtidig er Langt borte, så nære spekket med spennende fragmenter både filmatisk og fortellermessig. Ikke minst så bidrar møtet mellom engler og mennesker til å sette et spennende fokus på spørsmål knyttet til tro, moral og mening. Om Wenders ikke har klare svar, så er iallfall Langt borte, så nære en spennende utflukt i det ukjente.
el