S.F.W.

S.F.W. USA 1994 Regi Jefery Levy Manus Danny Rubin, Jefery Levy etter Andrew Wellmans bok Foto Peter Deming Musikk Graeme Revell Med Stephen Dorff, Reese Witherspoon, JakeBusey, Joey Lauren Adams 96 min 35mm Utleie SF
S.F.W handler om den tyveårige burgerstekeren, Cliff Spabs, motvillige vei til brømmelsens tinder, og fallet ned igjen. S.F.W står for So Fucking What, og er et typisk eksempel på Spabs nihilistiske one-liners, som han har et eget talent for og som han slenger rundt om seg. Under et besøk i den lokale drugstoren Fun Stop blir han sammen med fire andre kunder holdt som gissel, i et traumatisk drama som varer i 36 (!) dager. Gisseltakerne, som kaller seg Split Image og ser ut overlevninger fra gruppa Devo, har ingen konkrete krav bortsett fra en drøm om å komme på TV. De har utstyrt seg med videokameraer og tvinger TV-stasjonene til å kringkaste gisseldramaet direkte i de 36 dagene det varer, og publikum gis en sjanse til å følge med i utviklingen på nært hold. Publikum blir fanget av Spabs evne til å "spille" foran kamera, hans generelle nihilistiske gi-faen holdning. En lettere såret Spab og den unge jenta Wendy er de eneste overlevende etter dramaet, og etter at han kommer ut av sykehuset oppdager han at de er blitt folkehelter. S.F.W er blitt et slagord på lik linje med Don´t Worry Be Happy, og hans tidligere arbeidsplass har begynt å selge Spab-burgere.

S.F.W er et krasst angrep på media, og den har en tematisk likhet med filmer som Natural Born Killers og den helt nye To Die For. Det er en kynisk film som viser hvordan medisfolk som TV-show- og nyhetsverter utnytter en filosofi fra en heller enkel og naiv person, i hans tilmålte 15 minutter med berømmelse, for så å spytte han ut igjen. Filmen klarer å opprettholde den ironiske distansen som maglet hos Oliver Stones Natural Born Killers. Den er likevel blitt beskyldt for å være like kynisk som det mediet den angriper, og filmen nihilisme gjør at den blir sammenliknet med Bret Easton Ellis´ roman American Psycho.

Julie Ova sier i Film og Kino at det er nettopp den ironiske distansen som gjør dette til en av de ærligste filmene innenfor Vi-ser-på-medie-kynisme-genren. Det legges ikke skjul på at den ønsker å underholde, nettopp på samme premisser som den ironiserer over. Resulatet har blitt en kritisk, men humoristisk film, som ble mottatt som det morsomste bidraget på Oslo Filmfestival i 1994.

th

Nettverksgruppa rune@nvg.ntnu.no