Her treffer de en haug med ganske bisarre mennesker, blant annet nabofamilien, bestående av en macho drosjesjåfør, hans underdanige kone, datter og en ufyselig sønn. Samtidig begynner man å ane at Lisa kanskje husker mer enn det Jota tror. Men det er hele tiden vanskelig å vite når karakterene snakker sant eller ikke, de morer hverandre med å dikte opp alternative liv og identiteter.
Julio Medem er en av den yngre garde spanske filmskapere som tar opp trenden etter Almodóvar, og som presenterer et nytt og friskt filmspråk. Filmen blander sammen humor med absurditet, samtidig som det dukker opp enkelte groteske scener. Det siste representert ved en fæl mann som plutselig dukker opp i en flytende sfære mellom virkelighet og Lisas og Jotas drømmer. Ingenting i denne filmen er slik som det ser ut som.
Filmen er en klar kritikk av den mannlige sjåvinismen, som kanskje spesielt har overlevd i middelhavslandene. Alle mennene i filmen undervurdere konsekvent de kvinnelige karakterene, som ler godt bak ryggen på dem, men aldri på en skadefro måte. Kvinnene vet mer enn det de gidder å fortelle til mennene, og filmen kan godt leses som en metakommentar til Hitchcocks Vertigo. Og selv om historien kan virke komplisert til å begynne med, kan du være helt trygg på at alle tråder knyttes mot slutten. Nesten...
th