Et romvesen blir etterlatt på jorda av sine kamerater. Elliott, en 10-år gammel gutt oppdager E.T., og nysgjerrig som han er, får han lokket ham med seg hjem, der han holder ham skjult for resten av omverdenen. Sammen med storebror Michael og lillesøster Gertie vinner han etterhvert E.T.s tillit og vennskap, og de blir hans nærmeste venner under hans opphold her på jorda.
E.T. er litt av et geni og har, som romvesener seg hør og bør, mange ekstraordinære egenskaper. Det får vi ikke minst se i scenen der E.T. og Elliott suser avgårde i lufta på Elliotts sykkel. De to får et spesielt varmt forhold, og de kommuniserer telepatisk med hverandre helt til E.T. lærer seg å snakke. Da kan også de andre barna delta i samtalene med ham.
I begynnelsen av E.T.s opphold er det moro å bare ha ham der, for han er en skikkelig hjerteknuser med sitt egentlige ganske stygge utseende, rart som det høres ut. Men etter som tiden går ser også barna at E.T. lengter hjem, og de gjør alt de kan for at han kan få tak i sine kamerater fra verdensrommet. Det blir en kamp både mot myndigheter og foreldre.
Dette er en film som ser ting fra et barns ståsted. Elliott vet at de voksne ikke vil forstå E.T., og at de vil forske på ham som et objekt. Elliott, derimot, ser hvordan E.T. er, og har derfor ingen problemer med å bli glad i ham for den han er. Barnas manglende erfaring gir seg utslag i manglende fordommer og en toleranse som gjør at man kan knytte vennskapsbånd på tvers av "raseforskjeller." Filmen lovpriser de barnlige egenskaper som gjør dette mulig.
Som alle Steven Spielberg-filmer ender også E.T. lykkelig, selv om vi nok må tørke en del tårer på slutten. E.T. er en fabel om universelle følelser og først og fremst handler det om vennskap. Det er uhyre enkelt og derfor også veldig bevegende.
Steven Spielbergs fortelleregenskaper kommer til sin fulle rett i E.T., for ingen kan som ham få oss til å kjenne den frydefulle rislingen oppetter ryggraden, der vi sitter med oppspilte øyne og suger til oss alt som skjer på skjermen.
vv