Filmen er basert på en selvbiografisk Stephen King-novelle, "The Body." Men, til tross for at forfatteren heter nettopp Stephen King, er Stand By Me ingen gyser. Den uhyggestemningen som til tider er til stede er der kun for å bli løst opp av en humoristisk situasjon eller en form for "male bonding" guttene imellom. Filmen handler om fire svært forskjellige gutter som for vite at noen har funnet en død gutt i skogen. Fordi de originale finnerne hadde vært ute i lyssky ærender torde de ikke å varsle politiet. I stedet legger guttegjengen ut på tur for å finne liket. Formålet med turen er noe uklart: Er det for å se et dødt menneske? Er det for å komme i avisen? Eller er det for å bevise noe for seg selv eller for sine foreldre?
Turen er farefull og strabasiøs, og bringer frem det dypeste i dem alle sammen. Kun den gjensidige tilliten og humoren holder dem sammen når det røyner på.
Nettopp humor er et viktig våpen mot oversentimentalisering. Filmen kunne lett ha sklidd over i en sukkersøt mimresuppe med et tåreslør. Men det gjør den ikke, en underliggende merkelig stemning og svart humor retter opp på de riktige stedene. Et av filmhistoriens sinnsvakeste comic reliefs for vi når King-personen tar i bruk egenskapene sine som historieforteller når de sitter rundt leirbålet. Fortellingen om den tykke gutten som tar hevn over de som ertet ham ved å gjøre om en pai-spisekonkurranse til et veritabelt spy-o-rama er syk humor av verdensklasse.
Det er lett å slenge Stand By Me i samlebøtta "Nostalgisk film om barndommen." Greit nok, men det er en bra nostalgisk film om barndommen. River Phoenix' og Wil Wheatons sterke rolletolkninger gjør den til en medrivende opplevelse, du vil både snufse og le deg skakk. Unn deg det.
jok