Tranceformer

En av de jeg synes er mest behagelig å både se og høre på er Lars von Trier. Han virker ultrahyggelig og ser veldig sympatisk ut. Sannsynligheten er relativt stor for at skinnet bedrar, for han har selv gjentatte ganger fortalt om sine fobier og om sitt særdeles angstfylte liv.

I dokumentaren Tranceformer kommer vi litt nærmere inn på denne fantastiske danske regissøren, som av enkelte kalles kvartgenial og halvgal. Filmene er uansett så spennende at jeg er villig til å tilgi han alt. I filmen forteller von Trier om sin oppvekst, som ikke bar preg av særlig mye disiplin. Foreldrene lot han stort sett sette sine egne grenser. Resultatet ble at han sitter igjen med en haug av demoner. Noen av dem får du møte i Tranceformer.

Von Trier er kjent for å være kamerasky, og han gir svært få intervjuer. Ryktet blir støttet av det faktum at Tranceformer varer i underkant av en time, og har like mange filmklipp og intervjuer med venner, som unike øyeblikk med von Trier. Dette forringer imidlertid ikke filmen, for vennene hans forteller ting som von Trier ikke avslører selv, og klippene viser hvordan hans personlighet kommer til uttrykk på celluloid.

Det fortelles en historie i Tranceformer som passer godt som metafor på von Triers karriere: "von Trier har kjøpt en kajakk, og hans venn og samarbeidspartner Ernst-Hugo Järregård spør om han ikke er redd. Det er jo så kaldt i vannet. Nei, svarer han. Han kommer til å være så opptatt med å holde balansen, at han ikke har tid til å føle frykt." von Trier er svært komfortabel i selve skapelsesprosessen. Da kan han stå på bordet og redigere et helt filmcrew, men når han er alene, når han er uvirksom – når han ikke har jobben som balanseskaper – da tar fobiene over.

coco