Fante-Anne

Et avgjørende år i norsk filmhistorie er 1920. Fra dette året av ble en filmproduksjon som tidligere hadde foregått i rykk og napp erstattet av en kontinuerlig, profesjonell spillefilmproduksjon. Samtidig endret filmenes karakter seg kraftig, og det vi gjerne kaller "det nasjonale gjennombrudd" eller "nasjonalromantikken" i norsk film innledes med Rasmus Breistens Fante-Anne høsten 1920. I motsetning til senere 1920-tallsfilmer, bl.a. av Rasmus Breistein selv, er det imidlertid lite av bonderomantikk over Fante-Anne. Denne filmen er mer forsiktig i sin bruk av bunader og andre nasjonale symboler, og er samtidig en historie med en langt mer var og sår undertone enn det som skulle komme i dens kjølvann.

Fante-Anne forteller historien om Anne, som vokser opp på en gård. Som voksen, da hennes kjærlighet til gårdens sønn Haldor blir tydelig, kommer det fram at hun egentlig er datter av en omstreiferske, og blir derfor kalt Fante-Anne. Dette umuliggjør hennes forhold til Halvor, som forloves med Margit, en av de rikeste jentene i bygda. Fortvilet over Haldors svik setter Anne fyr på det nye huset som bygges til Haldor og Marit. Husmannen Jon får skylden, og viser sin kjærlighet til Anne, gjennom å ta fengselsstraffen.

Breisteins film er stilsikker, og preges både av humor og dyp fortvilelse. Spesielt Anne tegnes med fin pensel, som et av de uforglemmelige kvinneportrettene i norsk film. Filmen har med rette blitt stående som en av de store klassikerne i norsk filmhistorie, og til tross for at filmen snart er 80 år gammel tåler den utmerket dagens projektørlys uten å bli museal.

gi