Alene mot alt

La det bare være sagt først som sist: Alene mot alt er ingen behagelig film. Den unngikk såvidt totalforbud i Norge, og svært mange kinosjefer rundt om i landet, blant annet i Trondheim, valgte å ikke vise den. Og synd er det. Alene mot alt er nemlig en svært god spillefilmsdebut fra regissør Gaspar Noé, og den er ei heller ubehagelig uten mål og mening.

Alene mot alt, som bygger videre på Noés kortfilm Carne (1991), handler om en arbeidsløs slakter. Han har nettopp blitt løslatt fra fengselssoning, og forsøker å etablere et nytt liv i en av Frankrikes mange forsteder. Han har blitt lovet en ny slakterforretning av sin elskerinne, som er gravid med hans barn. Men elskerinnen og hennes mor går slakteren på nervene. Han gjør opprør, og flykter til Paris, der han lever i dyp forrakt for samfunnet rundt seg. Men kanskje hans datter, bortgjemt på institusjon, kan være redningen?

Gjennom slakterens indre monolog, en ordstrøm av hat som i akselererende grad slår mot oss filmen gjennom, blir denne pessimistiske verdensanskuelse noe vi blir godt kjent med, og må ta stilling til. Filmen spør også, bokstavelig talt, etter respons i en serie av tekstplakater: "Har mennesket en moral?" og "Finnes en rettferdighet?". Slik setter filmen selv eksplisitt spørsmålstegn ved grusomhetene den viser oss. Da debatten om filmen gikk i mediene, særlig da filmen ikke ble satt opp av Oslo Kinematografer, ble det naturlig nok fokusert mye på den rå volden i filmen, foruten en svært eksplisitt pornoscene. I Alene mot alt er det likevel ikke disse i seg selv provoserende scenene som gjør seeropplevelsen så ubehagelig at filmen nok kan kalles et "ubehagets mesterverk". Filmen vil nok heller bli husket for det eksistensielle ubehaget den tvinger oss til å ta stilling til; den gjennomsyrende pessimismen, misantropien, hatet...

Noé har blitt sagt å være del av en generasjon unge, europeiske filmskapere som lengter tilbake til den tida da filmen virkelig kunne sjokkere: Noé har selv uttalt at han med Alene mot alt håper å kunne bevise filmens makt til å konfrontere. Alene mot alt kan slik også sies å reise flere viktige spørsmål, både om et enkeltmenneskes moralske forfall, og kanskje også om en desillusjonert verdensanskuelse hos de aller laveste på samfunnets rangstige; en medaljens bakside vi helst ikke vil kjenne til.

Så når filmen i en tekstplakat advarer deg om at du nå har "30 sekunder på å forlate salen", og du mens det nedtelles sekund for sekund svett erkjenner at det er nå det virkelig blir ille, så benytt ikke sjansen til å gå. Bli heller sittende, for Alene mot alt er en vellaget tankevekker du sent vil glemme.

mbv