Shine

Kveldsmørket gjør livet i restauranten mer synlig for dem som såvidt kaster et blikk inn gjennom den regntunge ruten mens de traver forbi. Der inne har en nokså forsoffen mann satt seg ned ved pianoet. Han begynner å spille. Humlens flukt strømmer gjennom mannens fingre, og raskt stopper det meste av annen aktivitet opp i rommet. Noen ordinær svisketraktør kan han umulig være.

Filmen Shine begynner sin fortelling godt ute i livet til den australske pianisten David Helfgott, på et tidspunkt der han sakte er i ferd med å komme tilbake til livet etter utallige år på psykiatisk sykehus. Gjennom flashbacks avdekker filmen bit for bit en gripende livshistorie, hvor vi følger oppveksten til en liten gutt med et stort talent. En streng og ekstremt dominerende far har sine ønsker for gutten, ønsker sønnen hverken forstår eller greier å oppfylle. David bryter etterhvert med faren, med den hensikt å følge sin egen vilje. Farens psykiske maktgrep overfor sin egen sønn viser seg imidlertid uhyre vanskelig å unnslippe.

Shine er en biografisk film og selv om skuespillere gestalter alle karakterene, var David Helfgott selv deltagende i forarbeidet til filmen. Den overveldende positive mottagelsen filmen fikk medførte at det ble satt et intenst fokus på Helfgotts forsøk på å gjenerobre konsertpodiet. Musikk-kritikernes dom over Helfgotts klavertraktering har imidlertid ikke på langt nær vært like imøtekommende som det filmkritikerene var over regissøren Scott Hicks og hans spillefilm.

Bildemessig er filmen en nytelse, og enkelte scener har fått et uttrykk som blir stående i hukommelsen som fantastisk vakre. Ubehagelig nok er disse ofte knyttet til øyeblikk da David Helfgott, spilt som ung av Noah Taylor, er på grensen til sammenbrudd. Sterkest oppleves nok denne kombinasjonen av visuell nytelse og følelsesmessig ubehag under scenen fra debutkonserten, der Helfgott endelig skal fremføre Rachmaninovs 3. pianokonsert. Der blir grensen til det totale sammenbruddet sprengt.

Shine viser hvordan mennesker som man er nært knyttet til fullstendig kan legge ens liv i grus. Ikke fordi det nødvendigvis er ment eller tenkt sånn, men heller på grunn av at man ikke greier å se det andre menneskets beste. Samtidig viser filmen også hvordan mennesker man møter i livet kan få en på beina, gi inspirasjon og ønske om å leve videre.

sb