Palassets stillhet

I et palass et eller anna sted i Tunisia vart det født to jentebarn omtrent på samme tid en gang ( i hvert fall i følge filmen Palassets stillhet ). Den ene var datter av herskerne i palasset og den andre var født av ei tjenestekvinne i huset. Som Tunisias svar på Håkon jarl og Tormod Kark vokste disse to småpikene opp sammen. Helt til det vart bestemt at den velsituerte dattera skulle giftes av gårde og man begynte å spekulere på hva man skulle gjøre med den fattige dattera, som er hovedpersonen i denne fortellinga. Fortellinga i filmen begynner på 60-tallet med Alias tilbakeblikk på barndommen i palasset og videre historia til hennes mor.

Den viktigste stillheten i filmen ( i originaltittelen står ordet stillhet i flertall) er den stillheten som kommer i stedet for ord når sannheten er for vond til å snakke om. Og her kommer Khedija/ mora til Alia inn. Stillheten er først og fremst hennes, og de viktigste spørsmålene som Alia stiller, gjelder spesielt det som mora helst vil skjule. Som en norrøn sagahelt går Alia mor rundt og avslører seg bare i handlingene sine. Den største motsetninga til palassets stillhet er musikken som representeres av Khedijas sang (som Alia etterhvert bringer videre) og luttspillinga til småpikene i palasset.

Palassets stillhet begynner som man har nevnt med en av hovedpersonenes barndomsmimringer på 60-tallet. Historia begynner i ei tid da Tunisia fremdeles var en fransk koloni med sterke klassemotsetninger som Alia får føle i et og samme hus, og fortsetter igjennom frigjøringa. Som sagt begynner den på 60-tallet med at Alia spekulerer på hva som egentlig har forandra seg i kvinners liv og for kvinners rettigheter. Når man snakker om kvinners rettigheter er det verdt å nevne at Palassets stillhet er laga av en kvinnelig regissør ( som er en sjelden vare, både i vestlig og arabisk film), den er faktisk Moufida Tlatlis debut og filmen vart rangert som en av årets ti beste filmer av Time.

Innholdet i Palassets stillhet har mange likhetstrekk med de samfunnskritiske romanene om skrekkhistorier av kvinnens liv i arabiske deler av verden. Skjebnene i denne historia er minst like sjokkerende og har like lite håp som i for eksempel Ikke uten min datter eller Solgt. Det som hever Palassets stillhet over denne litteraturen er kunsten. Uten å bortforklare eller bagatellisere at det finns haugevis av kvinner som lever/ har levd liv som er så vanskelige at de velger å nekte å snakke om dem i det hele tatt, får man vite hva som ellers finns i Tunisia på godt og vondt.