Gabbeh

Vi befinner oss i et område sørøst i Iran. Et nydelig, fargerikt teppe flyter inn til en elvebredde. I en skogglenne småkrangler et eldre ektepar lattermildt om hvem av dem som skal vaske "gabbeh", som betyr teppe på iransk/arabisk. Den gamle kvinnen undrer på hvem som er kilden til teppet, og hvem er det unge paret som er innvevd i det? Plutselig åpenbarer den unge kvinnen seg foran dem, og forteller at hun er Gabbeh, teppets ånd. Hun forteller at hun kommer fra Ghashgai-stammen, nomadiske teppevevere som tar i bruk sitt eget liv og egne naturobservasjoner i teppemønstrene. Gabbeh er forelsket i en ung mann som i lang tid har fulgt etter stammen. Faren hennes vil ike høre snakk om giftemål før en rekke betingelser går i oppfyllelse. Lei av all ventingen, rømmer hun sammen med den unge mannen, men faren finner dem og tilsynelatende statuerer han et eksempel – men for hvem?

Utgangspunktet for filmen Gabbeh var egentlig å lage en dokumentar om de nomadiske veverne i Ghashgai-stammen, men teppevevernes stil og fantasi fikk regissør Makhmalbaf inn på et annet spor: Han konstruerte filmen etter vevernes metode, dvs. at fortellingen drives av assosiasjoner – et bilde eller en farge utløser minner om personer eller plasser, hvis historier fortelles suksessivt. Gabbeh er først og fremst forelsket i livet og i den tenkte kraften og poesien som finnes hos "vanlige" folk. Regissørens metaforer er krystallklare, og styrt av et estetisk blikk som knapt eksisterer i europeisk tankegang. En film som omgår sensuren hos et voldelig regime ved å bruke allegorier og karakterer som er teppenes ånder, risikerer å ende opp som et pretensiøst mareritt. Det er en hyllest til Mohsen Makhmalbafs artisteri; hans øyne og ører, og hans følelse for struktur og mening, overført via fotografens henrivende bilder, som har gjort Gabbeh til en stadig tilbakevendende suksess.

coco