Flesh for Frankenstein

Morrisseys versjon av klassikeren er av de mer merkelige. Her er baronen (Udo Kier selvsagt) gift med søstera si, og de har to barn. Sammen med sin trofaste hjelper, Otto, forsøker han å skape det perfekte par som kan avle idealmennesker modellert etter oldtidens grekere. De rette emnene finnes nå bare blant den serbiske rase. Det mannlige eksemplaret skaper mest problemer; Frankenstein vil ha en mann med enkelt sinn og brunstige lyster, men med den obligatoriske perfekte serbiske nese. Et egnet sted for å finne en sådan er på et bordell, men dessverre faller ikke valget på den rette av gjestene. I stedet for å benytte Joe Dallesandros potente Nicholas, velger baronen en av hans bondevenner – en kysk en med en aktiv hjerne...

Flesh for Frankenstein var Morrisseys første film utenfor Andy Warhols Factory, og følgelig hans første med full studiebesetning. Warhols rolle er her redusert til kun å presentere den, og han har overhodet ingenting med selve produktet å gjøre; eller som han selv beskrev det: ”I go to all the parties”. De foregående filmene under Warhol var også i all hovedsak Morrisseys verk; Warhol gjorde egentlig bare sitt for at folk skulle få sine 15 min. Morrisseys Frankenstein og Dracula er mer konvensjonelle, med plot og manus, enn Flesh-triologien. Halvimproviseringen i de tidligere filmene fungerte ikke i disse ”storproduksjonene”, så Morrissey valgte å skrive scenene like i forveien, dag for dag. Skuespillerne lærte replikkene like før filmingen, og ingen visste hvordan historien ville utarte. Resultatet blir en uhøytidelighet som i Flesh-triologien, men nå med en parodisk, distanserende effekt snarere enn det kvasidokumentære.

Denne filmen inneholder sjeldent mye blod, gørr og innvoller, ekstremt mye sett med en 25 år gammel målestokk. Vær beredt på å bli sittende igjen med følelsen av at du har innvoller og kroppsdeler i fanget, for som Baron Frankenstein sier: ”To know death, Otto, you have to fuck life – in the gall bladder.”

es