Deconstructing Harry

Harry er en forfatter som lider av skrivevegring. Ordene som har vært hans levebrød flyter ikke lenger like lett. Hans tidligere bøker har blitt bestselgere, og nå venter han spent på overlevering av en pris for sitt forfatterskap. Kanskje kan den gi ham gløden tilbake. Samtidig kommer personer og scener fra Harrys forfatterskap og virkelige liv tilbake og gjør ham enda mer ukonsentrert.

Woody Allen spiller nok en gang hovedrollen selv. Som vanlig er rollefiguren en noe stakkarslig mann fylt med angst og problemer, men av en eller annen grunn er han konstant omsvermet av kvinner. Harrys sexfiksering får ham til å ringe den lykkelige prostituerte Cookie (arketypen som jo så ofte finnes i bøker og film, men mer sjelden i det virkelige liv) for å få henne til først å slå og etterpå suge ham. Deretter blir hun med Harry og hans sønn til Harrys gamle skole for å hente bokprisen.

Skuespillerne Allen har klart å få tak i er nok en gang førsteklasses. Demi Moore har for vane å kun spille i søppelfilmer, men selv hun klarer ikke å ødelegge fornøyelsen denne gang. Allen har utarbeidet et manus fullt med drepende ’one liners’. For eksempel er djevelens kommentar til hvorfor han har installert air conditioning: ”It fucks the ozone layer.” Harry bit for bit er for meg den morsomste Allen har hatt ansvaret for på 90-tallet.

Woody Allen er noe for seg selv. Det er vanskelig å forholde seg nøytral til filmene hans; enten liker man dem, eller så synes man de er kjedelig kvasiintellektuelt vrøvl. Jeg tilhører selv den første gruppen. Hvis du ikke har gjort opp din mening ennå, ta en tur til Rosendal og finn ut.

lht