Blood for Dracula

Udo Kiers Dracula trenger jomfrublod for å holde seg live. Etter at markedet har tørket ut i Romania drar han sammen med nok en hjelper i Arno Juergings skikkelse (Otto i Andy Warhols Frankenstein) til mer fruktbare marker i det meget lovende katolske Italia. Marquis og Marquise Di Fiori (markisen spilt av mesterregissør De Sica fra den italienske neorealismen) er blakke aristokrater fragamblet sin rikdom, som er villige til å gifte bort en av sine fire døtre. Problemet er bare at de best egnete har seksuelle forhold pågående med familiens stud/altmuligmann, som vanlig Joe Dallesandro. Dracula tar likevel de to til seg, men de forverrer bare hans fysiske tilstand (”The blood of these whores is killing me”), han må ha ”wheregins”. En mulighet er husets yngste datter, men Dallesandro, som har oppdaget grevens vampyrisme, ”redder” henne.

Etter å ha gjort ferdig filmingen av Andy Warhols Frankenstein klokken tolv en formiddag, fikk Joe Dallesandro, Udo Kier og Arno Juerging hver sin hårklipp; mens Morrissey begynte å skrive de første scenene til Andy Warhols Dracula , slik at de straks kunne begynne på denne. Spilt inn rett etter hverandre, med samme personell foran og bak kamera, og samme ”skriveteknikk” har filmene mye til felles i tone. Andy Warhols Dracula ble som Andy Warhols Frankenstein ikke planlagt særlig lenger fram enn neste scene, og også denne har den samme merkelige rytmen.

Humoren i filmen er ikke bare basert på parodieringen av genren, men også sosial satire. Morrissey sammenstiller grevens behov for friskt jomfrublod med markisens jakt etter mer penger. Artigst er kanskje Dallesandros marxistiske karakter Mario. Han strør om seg med billige fraser, og et høydepunkt er en sexscene med en av husets døtre hvor de ligger under hans hammer-og-sigd-veggmotiv; han hvisker tomme røde slagord som: ”The aristocrats days are numbered (...) The only future is socialism”, mens hun planlegger shoppingtur til Paris. Satiriseringen av Marios politiske overbevisning, er et resultat av at Morrissey i Italia stadig hørte filmfolk som Bernardo Bertolucci (Last Tango in Paris, The Last Emperor ) snakke seriøst om hvor fint kommunisme var – noe han ikke kunne forstå når de hadde et land som Jugoslavia like ved. Slike elementer er om ikke annet med på å gjøre Morrisseys filmer forståelige i sammenheng med hans egen politiske profil; for de fremtrer ikke akkurat tydelig som verk laget av en høyrevridd, reaksjonær, katolsk republikaner, sitert med følgende: ”Without institutionalized religion as the basis, a society can´t exist. All the sensible values of a solid education and a moral foundation have been flushed down the liberal toilet in order to sell sex, drugs and rock & roll.”

es