Beautiful Thing

Takk og lov for at det fremdeles finnes regissører som med nennsom hånd klarer å skape filmer hvis sjarmfullhet og følelsesbetoning virker ekte, ikke påtatt eller spekulativ. Ok, jeg innrømmer det gjerne: Jeg er lettrørt og bergtas for et godt ord, men personene og historien som Beautiful Thing presenterer gir deg heller ingen grunn til andre alternativer.

Vi møter tenåringene Jamie og Ste, som bor i samme blokk i Sør-London. Bortsett fra det har de tilsynelatende lite tilfelles. Jamie blir mobbet på skolen og skulker til stadighet. Ste er en av bøllene som står for mobbingen, og virker veldig tøff i trynet. Dette er imidlertid en maske han bærer blant kompisene. Hjemme er det han som undertrykkes og mishandles, av en far av få ord og en brutal storebror. Jamies mor, Sandra, som er en slags "leading lady" i blokken, får nok av mishandlingen og ber Ste om å flytte inn sammen med henne og Jamie. Leiligheten er ikke spesielt romslig, så guttene må dele seng.

Jamie har lenge vært bevisst sin homoseksuelle legning, men har ikke kommet ut av skapet. Han føler seg sterkt tiltrukket av Ste og gjør forsiktige fremstøt. Ste er nølende og til tider aggressiv når han oppdager at han nærer mer enn kompisfølelser for Jamie. Begge setter fornuften til side og et sterkt følelsesladet forhold utvikler seg. Gradvis går sannheten opp for Jamies mor, men hva gjør hun?

Beautiful Thing er basert på Jonathan Harveys skuespill, og dette skamløst optimistiske dramaet gjorde stor suksess på scenen i 1992. Stykkets styrke lå i at det nektet å tillegge materialet den urbane mistrøstigheten en gjerne venter seg. Istedenfor presenterte Harvey en visjon som var både romantisert og troverdig. Sant nok inneholdt det både vold i hjemmet og homofobi, men blomster dekorerte asfalten og det eksisterte et sleivkjeftet fellesskap mellom beboerne. Mest av alt opponerte teaterstykket mot antagelsen om at folk fra arbeiderklassen er mindre liberale og tolerante.

Filmen ble promotert som et urbant eventyr, og filmregissørdebutanten Hettie MacDonald har klart å fange stykkets "feel-good-nature". Dens stiliserte lavbudsjettsuttrykk får oss til å tenke på Stephen Frears' og Hanif Kureishis My Beautiful Laundrette. Bortsett fra Frears' mer spennende kamerabruk, er hovedforskjellen at Kureishis manus fokuserer på rasisme og innvandreres bedriftsforetak i Thatchers England, mens Harveys politikk er fullstendig personlig.

I Beautiful Thing innehar hver karakter sin egen lille "beautiful thing", som på en måte beskytter dem fra massen av påtrengende naboer, kun adskilt av tynne papirvegger. Filmen danner en fin balanse mellom sjarme og falsk troskyldighet, og dens bitende humor redder den fra å være en intetsigende lekkerbisken. Beautiful Thing har mer enn lekker innpakning. Vil du være med å pakke opp?

coco