Salo, eller Sodomas 120 dager

"Intet er mer smittsomt enn ondskapen."

Pasolinis siste film, totalforbudt i Norge, hadde premiere i 1976 - tre uker etter mordet på dens omstridte skaper. Salo er basert på Marki de Sades bok, men flyttet fremover til tiden rundt fascismens sammenbrudd i Italia. Boken er kraftig kost (ikke tillatt utgitt i Frankrike før i 1931), og filmen ikke mindre. Sistnevnte kanskje særlig fordi den er gjort mer tidsnær og dermed føles den mer realistisk. Den ble for sterk for svært mange kritikere, som slaktet den nådeløst, andre har derimot hyllet den som en av vår tids viktigste filmer.

I 1944, under Mussolinis "Salo-republikk", trekker fire innflytelsesrike fascister seg tilbake til en avsidesliggende villa for å dyrke sex krydret med sadistiske perversiteter. Til disse forlystelsene har Herrene valgt ut velskapte unge gutter og jenter av god familie. Landets mest beryktede horer stimulerer Herrene med detaljerte fortellinger fra sine liv, mens de lever ut sine stadig grovere "leker". De ydmykete ofrene bevoktes av bevæpnede vakter.

Kompromissløst overværer vi gruoppvekkende, men også nesten sakrale hendelser av lystbetonte overgrep på det "unge", det "uskyldige", i de middelaldrende maktmenneskers både kjærlighetshungrende og avstumpede ensomhet.

Salo beskriver sadisme i dens groveste former, med ingredienser som anal voldtekt av begge kjønn, pisking, urinering i munnen, ekskrementspising, svimerking av kjønnsdeler og brystvorter, avskjæring av tunger, utstikking av øyne, skalpering, henging og mere til. Enkelte kritikere anklaget Pasolini for å være litt vel nytende i sine skildringer. Pasolini selv sa dette om filmen: "Det er en pervers film, men den er en protest mot det perverse overalt. Den er voldelig, men den er en protest mot det voldelige overalt. Den bestående, kontinuerlige sannhet i de Sades verk er det faktum at kroppen blir en handelsvare. Min film er lagt opp som en seksuell metafor som, visjonært, fremstiller relasjonen utsuger/den som blir utsuget. Sadismen, lik maktpolitikken, forvandler menneskene til objekter. Den likheten er filmens ideologiske forutsetning. Det omdiskuterte ekskrement-temaet er i filmen en metafor, egentlig betyr det at vareprodusentene tvinger konsumentene til å spise ekskrementer. Kanskje det ikke kommer klart frem for tilskueren, men under innspillingen forstod jeg ekskrementenes innhold som symbol på vårt kulinariske slaveri, og det er en sterk følelse. Jeg hater alle disse varemerkene i reklamen, denne ufyselige blandingen av kjemiske avfallsprodukter."

Pasolini var en av Italias store poeter, i tillegg var han manusforfatter, filosof og filmskaper. Hans arbeider oppstod i stor grad i spenningspunktet mellom italiensk marxisme og katolsk tro. Pasolini markerte seg også som en banebrytende filmteoretiker med semiotikk som spesialfelt. Hans mål var at filmen skulle være en best mulig avspeiling av virkeligheten.

Mot slutten av sitt liv ble Pasolini i økende grad desillusjonert over samfunnsutviklingen i Italia. Han tok avstand fra den livsbejaende erotiske trilogien (Decameronen (1970), Canterbury Tales (1971) og Tusen og en natt (1974)), fordi han følte at seksualiteten hadde mistet sin frigjørende kraft, og var blitt opptatt i varefloraen i det kapitalistiske samfunn.

Til dags dato er det ingen som med sikkerhet vet hvem som tok livet av Pasolini. Rekonstruksjoner av hendelsen har vist at det måtte være flere personer involvert, og at den homofile prostistuerte som ble dømt for ugjerningen, sannsynligvis ble offer for et justismord.

Kåre Aareskjold (redigert av coco)