Indiana Jones serien er en av tidenes største filmsukseer, og det er ikke uten grunn. Den passer for alle som ikke helt har glemt hva det vil si å være barn. Det er våre barndomsdrømmer som går i oppfyllelse på lerretet, og selv om Indiana Jones er mannssjåvinist til tenna, kan vi ikke unngå å like ham. Ryktene svirrer forøvrig om at en fjerde film i serien er på trappene, men det er vel bare å leve i håpet.
Det kan hevdes at Indiana Jones filmene egentlig er tankeløs underholdning, men de ligger allikevel nærmere essensen av alle børnedrømmer om spenning og opplevelsesverdi enn noe annet som faller meg inn. Indiana Jones er tross alt meget menneskelig, han virker jo ganske naiv og uskyldig på mange områder. Han er omtrent 1000 hakk lettere å identifisere seg med enn James Bond, som er altfor perfekt. Ja hvem vil forresten identifisere seg med Roger More?
Det bor en Indiana Jones i oss alle, og det er grunnen til at vi elsker Indy-filmene. Hvis alle hadde lært å akseptere sin indre Indy, istedet for å undertrykke ham/henne, så tror jeg verden hadde vært et mye bedre sted å leve. Helt sant. Så børst støvet av deg og kom deg til Rosendal når filmene settes opp!
Dr. Indiana Jones bærer i seg essensen av alle tiders filmhelter og
eventyrere. For de som ikke vet det, så er han oppkalt etter familiens
hund, jobber som foreleser og arkeolog, med vekt på det siste. Han har
for vane å komme seg opp i store vanskeligheter, særlig i
forbindelse med arkeologiske utgravninger.
Vi møter Indy for første gang i den peruvianske jungel der han er på vei inn i en hule for å hente et kostelig klenodie. Her venter alskens infame innretninger på ham; edderkopper, giftpiler, fallemmer og kampestein, men den meget resurssterke helt berger livet, særlig ved hjelp av hans senere så berømte pisk. Neste gang vi ser ham, er det på universitetet, hvor han tjener sitt levebrød. Her må han flykte fra en flokk forelskede studiner som vil ha den veiledningen de mener å ha krav på.
I arkologikretser har ryktene om paktens ark, kisten jødene oppbevarte sine helligste ting i, gått i år-tusener Når jødene gikk i krig brakte de alltid med seg denne kisten for å ha Gud på sin side, noe som visstnok var ganske fordelaktig. Filmens handling sammenfaller med nazismens fremvekst i Tyskland, og naturligvis er tyskerne også ute etter paktens ark.
I Himalaya har den kvinnelige arkeologen Marion (Karen Allen), som også er en av Indys tidligere flammer, gjort et funn som skal vise veien til arkens skjulested. Indy får snart i oppdrag å finne arken før tyskerne gjør det. Et kolossalt kappløp begynner, der verdensherredømme venter vinneren. Indy turnerer både Himalaya og senere Kairo, før filmen kulminerer det endelige oppgjøret i Tanis i det nordlige Egypt.
Filmen er meget kompakt, selv om den er nesten 2 timer lang. Den er formidlet med enorm fortellerglede og er fullpakket med heseblesende actionscener. Spielberg gjør en glitrende jobb med regien, og alt stemmer. Det er den perfekte eventyrfilm. Den er spennende, morsom, nostalgisk og lever opp til alle bardommens drømmer om å oppleve spenning.
Det var egentlig Tom Selleck som var tiltenkt rollen som Indiana Jones, men han han var heldigvis kontraktbundet til å spille i episoder av "Magnum". Vi kan vanskelig tenke oss noen andre enn Harrison Ford i rollen. Det er Fords mimikk, og da særlig hans "nå er jeg jævlig sliten, drittlei og oppgitt, men ta meg fan' om jeg gir meg" uttrykk som gir filmen dens humoristiske preg. Kasbah-scenen, der Indy står ansikt til ansikt med en diger arabisk sverdsvinger, skulle egentlig vært en femmimutters sverd mot pisk scene, men Ford hadde pådratt seg kronisk diare, og hadde problemer nok med å stå oppreist, og løsningen på problemet er jo genial. Det eneste Indy er redd for, slanger, er det også nok av i denne filmen, så han får sjansen til virkelig å utspille sin fullendte bitterhet.
Selvom du har sett filmen 500 ganger på video, så gir filmklubben deg nå sjansen til å se filmen på kino, hvor den hører hjemme, med flunkende nytt lydanlegg på Rosendal - Rosendal, hvor nostalgi og action går hånd i hånd.
Vår alles største helt er tilbake igjen! Denne gangen dukker han
opp på en nattklubb i Shanghai for å hente betaling for en urne med
restene av Ming-dynastiets første hersker. Det oppstår selvsagt en
del problemer, og Indy må flykte sammen med den vakre
nattklubbsangerinnen Willie (Kate Capshaw) og Indys kortvokste hjelper med det
passende navnet Short Round (Ke Huy Quan). Det blir en eksepsjonell dramatisk
flukt, fordi både Lucas og Spielberg nok har følt at de har
måttet overgå den forrige filmen i tempo og effekter.
Snart får Indy i oppdrag å finne den hellige Shankara-stenen, en magisk sten som er stjålet fra en fattig indisk landsby. Indy og hans to ledsagere blir sakte men sikkert dratt inn i hendelser som overgår "Raiders..." i grossouts og brutalitet. Sporene leder trekløveret til en ond, fanatisk sekt som står bak tyveriene av flere magiske stener. Sekten holder til dypt inne i gruveganger i et fjell hvor det utøves okkulte ritualer, menneskeofringer og lignende. Husker ikke helt hvorfor, men etter oppskriften er det sikkert verdensherredømme eller evig liv det dreier seg om.
Før filmens slutt blir vi vitne til gastronomiske perversjoner, i hverfall sett med vestlige øyne, og vi får se at et hjerte blir trukket ut av et menneske mens det ennå banker. I den første filmen var det slanger som skulle vekke fobier rundt om i salen, i denne er det alskens hårete, slimete og knasende insekter i alle former og farger som skal gi oss brekninger. Ganske guffent i grunn! Vi blir vitner til en halsbrekkende kjøretur i gruvevogner, Short Round står for en del humoristiske påfunn og det oppstår romantikk mellom alltid like skeptiske Indy og den forfengelige Willie som virkelig får kjørt seg når insektsfaktoren er stor.
Temple of Doom er kanskje ikke like tettpakket som Raiders... men den kompanserer godt ved å gå lenger i de enkelte scener. Stø regi av Spielberg, teknisk brillianse og Harrison Ford i toppform er ting vi tar for gitt når det er snakk om Indiana Jones filmene, og Temple of Doom skuffer ikke i så henseende. Den er også mye skumlere og eklere når du ser den på Rosendal enn den var sist du satt hjemme så den på 12-tommeren din. Jeg var ganske klam i armhulene da jeg var 14 og så den på kino.
Alle vet hvem Indiana Jones er, men hvordan var oppveksten hans, hvordan var
familien hans? Det er spørsmål vi alle har stilt oss. Nå
går det ann å få svar på dette. Når indy var
mindre lignet han veldig på nå avdøde River Phoenix. Og det
er nettopp River Phoenix vi får se i begynnelsen denne foreløpig
siste del av serien om eventyreren over alle eventyrere.
Indy har vært speider, derav hans høye moral, og på en utflukt kommer han og hans kolleger over noen som er i ferd med å plyndre en spansk skatt i gruvene i nærheten. "It belongs in a museum." sier Indy, og kommer naturligvis i store vansker når han forsøker å stjele funnet tilbake. Vi får gjennom handlingen forklart hvorfor han hater slanger, hvor han fikk pisken sin fra og hvordan han fikk sin berømte hatt. Når indy stormer hjem for å få hjelp fra sin far mot gravrøverne, gjett hvem som spiller pappaen hans. Sean Connery, og hvem andre kunne ha spilt Professor Henry Jones? Henry Jones er en meget seriøs mann, som har gjort det til sin livsoppgave å finne den hellige gral, kruset som inneholdt Jesu blod, og som har livgivende kraft. En tørr akademiker hevder Indy, men eplet faller ikke så langt fra stammen, han er meget resurssterk når det trengs.
Neste gang vi ser Indy er vi tibake på tredvetallet. Indy blir satt til å lete etter den hellige gral av en privat samler. Den forrige arkeologen som gjorde dette er nemlig forsvunnet. Indy skrider til verket, men finner for sent ut at faren hans var den forrige som lette etter gralen. Indy mottar en mystisk pakke fra faren i posten. I Venezia møter han en dampende erotisk kvinnelig arkeolog som også har vært i forbindelse med Henry Jones. Og det viser seg at Nazistene også er på sporet av den hellige gral. Det er godt å se at det igjen er nazistene som får gjennomgå. De er rett og slett de perfekte skurker, vi elsker å hate dem, og ingenting som skjer med dem er for ille.
"Scum of the earth" sier Henry,
"Nazies! I hate those guys" sier Indy.
Med begge Jones-gutta på samme lag, er det bare å synes synd på Nazistene. Familien Jones møtes på et slott i Østerrike, drar så til Berlin for å hente notatboken til Jones sr. Indiana hilser på Hitler, og etter mye dramatikk og harde prøvelser ender ferden i en hemmelig by hugget inn i fjellet et sted i midtøsten.
Der Temple of Doom satset på motbydeligheter satser The Last Crusade på komikk, og tjener mye på det. Filmen er også mye mer kompakt trass i sin lengde. Actionscenene og spesialeffektene er like spektakulære som man kan vente seg, men det er filmens lune humor som gjør den til den jubelfilmen den er. Det er til tider utsøkt situasjonskomikk i forholdet mellom Jones sr. og jr. Samspillet mellom Ford og Connery fungerer flott. Indianas vonde barndomsminner gir oss forståelse for hans alltid like oppgitte ansiktsuttrykk.
Filmen fungerer på alle måter, den mer enn tilfredsstiller vår eventyrlyst, og det finnes ingen tenkelig unnskyldning for ikke å gå å se den på Rosendal i det formatet den opprinnelig var tiltenkt.
mn