Intens, sensuell og selvransakende er betegnende adjektiver for Bergmans høyst intime blottleggelse av kunsten - dens falske mystikk og magi - i Persona. Filmen er en studie i forstillelse og tomhet, i avstand og nærhet mellom to kvinner hvor grensene mellom drøm, tanke og virkelighet er utvisket. Persona er et resultat av og en konklusjon på Bergmans dyptgripende kunstneriske og personlige krise i forbindelse med hans stilling som teatersjef på Dramaten i Stockholm i perioden 1963-66. Persona skrev han under den påfølgende rekreasjonen på Sophiahemmet.
Tilsvarende sin egen kunstneriske isolasjon, lar Bergman skuespillerinnen Elisabeth Vogler (Liv Ullmann) forkaste enhver rolle. Trett av løgner, hykleri og skinnliv, avviser hun sin egen stemme - hun vil jo ikke være usann. På sykehuset, og senere på hennes leges sommersted, blir hun tatt hånd om av en alminnelig, ung kvinne, sykepleieren Alma (Bibi Andersson). Stilt overfor Elisabeths taushet erfarer Alma en sjelelig oppvåkning. Hun blir oppmerksom på kløften mellom sine naive forestillinger om livet og sine handlinger. Et morbid forvandlingsspill settes igang mellom de to kvinnene, et spill som tildels er en intellektuell lek med identiteter, og dels en erotisk grenseoverskridelse.
I sine filmer beskriver Bergman ofte kunstneren som den utnyttede og fornedrede part. I Persona antyder han imidlertid kunstens kannibalistiske karakter: Taus og iakttagende, uten medfølelse og engasjement, suger Elisabeth inspirasjon og næring av Alma, som frimodig og fortrolig forteller om sitt liv.
Persona utmerker seg ved dens ukonvensjonelle formspråk. Filmens oppbygning mot det psykologiske klimaks, hvor Elisabeth og Almas personligheter glir over i hverandre, foregripes tematisk i filmens nærmest surrealistiske anslag. Med tydelige referanser til Bunuel, bombarderes tilskueren av en serie fragmenterte inntrykk, etterfulgt av en langsom, statisk scene hvor vi blir informert om Elisabeths sykdomsbilde. Tilsvarende forsterkes Personas syntese av imaginasjon og analyse ved Sven Nykvists veksling mellom mørke, drømmeaktige sekvenser og skarpt avtegnede, nære og ultranære bilder av de to kvinnenes ansikter.
Da Bibi Andersson introduserte Liv Ullmann for Bergman, ble han slått av en bemerkelsesverdig likhet mellom de to kvinnene. Samspillet dem i mellom i Persona er da også magisk. Som Godard så ofte har gjort, avslører Bergman i Persona filmmediets iboende manipulasjonskraft.
"Det finnes bare én radikal forandring.Slå av strømbryteren, slukk den hvesende lysbuen, spol om filmen, legg den i sin eske og glem." - Ingmar Bergman i "Ormskinnet" 1965, utgitt som forord til boken "Persona"
Red.