Konformisten er på overflaten en politisk thriller hvor handlingen utpiller seg i Mussolinis Italia. Året er 1938. Dramaet spinnes rundt den berømte professor Quadri som har emigrert til Paris, hvorfra han driver en utrettelig kamp mot fascistdiktaturet i Italia. Men både i filmmanuset og romanen som filmen er basert på (Alberto Moravias "Il Conformista"), er det fokusert på en problemstilling som gjør Konformisten til noe langt mer enn en politisk thriller. Bertolucci forsøker å vise den identiteskrisen en vidtgående konformitet gir opphav til.
Hovedpersonen Marcello Clerici - glimrende spilt av Jean-Louis Trintignant - er redd for på noen som helst måte å skille seg ut fra det som er sosialt akseptert, noe som gjør at han tilpasser seg omgivelsene, og melder seg til tjeneste for fascistpartiet. Hans oppgave som fascistagent blir å myrde sin tidligere lærer og forbilde, anti-fascisten Quadri. (En pikant detalj: Adressen Clerici skal oppsøke i Paris for å likvidere Quadri, viser seg å være identisk med Jean-Luc Godards adresse i Paris! Antageligvis Bertoluccis måte å kvitte seg med Godards besværlige innvirkning på hans egne filmer...)
Størstedelen av filmen opplever vi gjennom Clericis erindringer. Disse er på ingen måte realistske, men mer et uttrykk for det han ønsker å ha opplevd; det som skal bekrefte hans egen individualitet. Skildringen av Clerici blir et studie i de fortrengnngsmekanismer han bruker for å unndra seg virkeligheten. Betrolucci ble etter premieren kritisert for ikke å ha trukket inn de samfunnsmessige forholdene som forklaring på at så mange tilsluttet seg fascismens idéer, men Bertolucci uttalte at han ikke ønsket å portrettere en fascist, men en som har som høyeste ønske å tilpasse seg. - Selv om verden har forandret seg, er følelsene og holdningene som har med normalitet og abnormalitet de samme, var hans kommentar til hvorvidt en slik som Clerici også kunne få virkerom i dag.
Konformisten er - sitt tema til tross - en sjelden vakker film. Det var her Bertolucci og fotografen Vittorio Storaros (Sisten Tango i Paris, 1900, m.fl.) samarbeid for første gang slo ut i en overveldende tekniske livlighet og komposisjonell smidighet. Resultatet har blitt en sober blanding sex, politikk, krass realisme og symbolmettet surrealisme, gjennomført med en blendende kameraføring og en sjelden stemningsfull lyssetting.
ys