Antonionis film kan sees på flere plan. På den ene siden er den en spennende thriller, men kanskje mer er den et oppgjør med kunstens og spesielt filmskaperens rolle som formidler. Tomas er sin egen regissør. Han ser verden gjennom kameralinsen og monterer sin virkelighet i filmstudioet. Gjennom kameraet distanserer han seg fra verden, det blir hans redskap til å holde virkeligheten fra livet. Konflikten oppstår når han tvinges til oppgjør med sitt eget illusoriske verdensbilde.
Til tross for innholdet er Blow Up ingen moraliserende film. Her gis ingen svar, filmen setter bare fingeren på en rekke dilemmaer som all formidlende kunst må ta stilling til. Dette understrekes også i handlingsforløpet i filmen. Ingen opplagte årsakssammenhenger nøstes opp, det foreligger ingen bevis. Det er kun Tomas' vage mistanker som bygger opp under mordhistorien.
Blow Up gikk til topps under Cannes-festivalen i 1967. Til tross for dette fikk filmen en noe blandet mottagelse av kritikere. Mange stemplet Antonioni som publikumsforfører pga. hans skildringer av det promiskuøse livet rundt hovedpersonen. Sett fra vårt ståsted i 1994, er de nakenscenene som finnes i filmen kanskje mer morsomme enn støtende.
Michelangelo Antonioni regnes som en av de mest betydningsfulle modernistene i europeisk filmkunst. han debuterte allerede i 1950, men det var først med L'aventura (Eventyret) som fikk fem priser i Cannes i 1960, at han fikk sitt endelige gjennombrudd. Sammen med La Notte (Natten - 1961) og L'eclisse (Feber-1962) utgjorde filmen en trilogi om det moderne menneskets kontaktløshet og fremmedgjøring i det moderne samfunnet. Fortellermessig er Antonionis filmer ofte stillestående, og intrigen er ofte vag og vanskelig tilgjengelig. Dette gjelder også Blow Up, men likevel er den både spennende og fascinerende.
Red.