Debutanten Joel Hershmans romantiske forviklingskomedie har blitt plassert i bås med filmer av så vel John Waters (spesielt Pink Flamingos), Pedro Almodovar, David Lynch og Hal Hartley. Hovedkilden til disse assosiasjonene ligger nok i castingen, med den typisk Watersk vulgære storesøsteren, Lynch-favoritten Diane Ladd, og - ikke minst - Adrienne Shelly, som med sin Bardotske Lolita-sjarm har gledet oss i to av Hartleys moderne klassikere.
Selv framholder Hershman en forkjærlighet for 30-tallets screwball-komedie. Den karakteristikken kan vi gå god for. Samtidig som han i god samtidsånd hele tiden bevarer den ironiske distansen, er Hold Me... nemlig mettet med karakteristisk høyt tempo, frekk dialog og uforutsigbar handling. Dette er en av disse sjeldne filmene der plottet virker overrasket over hva karakterene gjør.
Filmens tilblivelse er en historie for seg. Som alle andre unge mennesker med en filmskaper i sin mage kjempet Joel Hershman forgjeves for å få finansiert sin første spillefilm. Derimot fikk han tilbud om å lage en ekte pornofilm av det gode gamle slaget. I motsetning til hva de fleste unge filmskapere kanskje ville gjort, takket Joel Hershman ja til tilbudet. Men, før produsentene visste ordet av det, hadde han byttet ut alle pornografiske elementer og gjort sin egen film for pengene. At han fortsatt er i live skyldes nok at etablerte stjerner som Diane Ladd og Sean Young til regissørens store overraskelse aksepterte hans invitasjon.
Slik gikk det til at Hold Me ..., filmen som egentlig skulle bli en pornofilm, ble til en ytterst underholdende forviklingskomedie for 90-tallet; en ekte screwball-Hartley.
Per Fikse