En landsbyprests dagbok var Bresson sitt definitive internasjonale gjennombrudd. Filmen ble kåret til beste franske film i 1951, og delte også førsteprisen i Venezia samme året med Akira Kurusawas film Rashomon. Den ytre handlingen i filmen er enkel. En nyutdannet prest kommer til den lille landsbyen Ambricourt. Han blir møtt med mistenksomhet og religiøs likegyldighet. Stemningen i landsbyen forsterker hans tvil på eget verd. Han kjemper for å finne fotfeste i sitt kall, men en overfølsom innstilling til omverdenen og en snikende sykdom svekker hans dømmekraft. Gradvis blir han trukket mot den dystre atmosfæren i en adelsfamilie som bor i nabolaget. Grevinnen på slottet er bitter og hatefull i sitt forhold til Gud etter at sønnen døde. I en dramatisk scene grieier presten å få henne til å forsone seg med sitt liv. Selv finner han imidlertid ikke fred. For hver dag som går blir og han mer og mer svekket. Tilslutt må han forlate arbeidet som prest for å søke medisinsk behandling, da får han vite at han er dødlig angrepet av mavekreft.
Robert Bresson gir En Landsbyprests dagbok et sterkt følelsmessig og kunsterisk innhold. Hans filmstil er nærmest minmalistisk. Han sier selv at hans mål er å skjære bort alt uvesentlig fra filmfortellingen. Gjennom utstrakt bruk av nærbilder, subtile kamerabeveglser, og rytmisk klipping skaper en intens filmatisk stil.
Bresson har hatt stor innflytelse på en rekke filmskapere, blant annet Andrej Tarkovskij uttrykte stor gjeld til franskmannen. Av andre sentrale Bresson filmer kan nevnes En dødsdomt har rømt (1956), Den voldtatte (1967) og Djevelen, formoder jeg (1977). Cinematekets oppsetning av En Landsbyprests dagbok er en sjelden anledning til å bli kjent en av vært århundres mest sentrale filmregissører.
el