Kanskje det at den er så utrolig dyktig gjort, noe som blant annet er den kompromissløse regissøren Sam Peckinpah og fotografen John Coquillions fortjeneste. Men like mye av æren skal gå til Dustin Hoffman og Susan George som har bidratt med adskillige psykiske kraftanstrengelser for å gi liv til de to hovedrollene (sladderen sier de startet ut som venner, men at de til slutt ikke klarte å snakke sammen utenfor settet). Kjøterne er også en viktig film. Den utfordret sensuren med sin voldsomme utagering, selv om den druknet litt i Kubricks A Clockwork Orange som kom samme år. Den utfordret også idéer omkring det mannlige og kvinnelige, i en tid da Vietnamkrigen og feminismen møttes i den offisielle debatten verden over.
Dustin Hoffman er David Sumner, en pasifistisk, amerikansk matematikk professor som får sin manndom satt på prøve når han sammen med sin unge, sexy kone Amy (Susan George) flytter tilbake til den avsidesliggende britiske landsbyen hun vokste opp i. Her møtes de først med fiendtlighet, siden med vold, fra den primitive lokalbefolkningen. De hardbarkete unge mennene han leier for å gjøre reparasjoner i huset synes å le og gjøre narr av ham, mens de sikler etter hans kone og dreper hennes katt (selv om det ikke finnes bevis for dette). Dette er bare starten på en mørk og dyster historie. Men det er ikke bare snakk om en ekstern konflikt, problemet går dypere. David og Amy er det typiske professor/student ekteparet, der den første voldsomme forelskelsen dør hen og slår tilbake som sarkasmer og markeringsbehov. I følge Pekinpah er det disse kreftene som avstedkommer den virkelige volden. Konflikten med lokalbefolkningen kunne vært avverget om ikke Amy og David hadde en indre konflikt som før eller siden måtte komme til overflaten.
Og det er denne konflikten Pekinpah på en så provoserende måte utpensler. Misunnelsen og fiendtligheten fra lokalbefolkningen er gnisten som setter følelsene i lys lue. I et forsøk på å få sin manns oppmerksomhet, flørter Amy åpent med arbeidsfolkene. Og i stedet for å konfrontere dem, forsøker David å gjøre seg til venns med dem. Da Amy i en av filmens omdiskuterte scener blir voldtatt av sin gamle venn - Peckinpah har selvsagt regissert scenen med den tvetydighet at Amy underveis ser ut til å sette pris på overgrepet - forteller hun det ikke til David, da hun aner at det ikke vil føre til noe. Den virkelige konfrontasjonen inntreffer først noen dager senere da David setter sin ære i å forsvare en tilbakestående mann han har forbarmet seg over i sitt eget hjem, og som landsbymobben vil ha tak i da de mistenker ham for å ha kvalt en ung pike tidligere samme kveld.
"Vold begynner vanligvis med en årsak, eller med prinsipper som skal forsvares - men når først kampen er i gang glemmes årsak og prinsipper til fordel for en primitiv blodtørst og menns behov for å slåss", har Peckinpah uttalt. Da filmen hadde premiere ble Peckinpah beskyldt for å ha laget en fascistisk feiring av gleden ved å slåss, mens andre igjen så filmen som en anti-voldelig advarsel om at volden finnes i oss alle og må taes med hornene før den får sitt desperate utløp. Kjøterne er en film som synes å ha gitt et mannlig middelklasse-publikum en katharsis-lignende tilfredsstillelse i Dustin Hoffmans endelige oppgjør, mens de fleste kvinnelige publikummere har følt seg overkjørt av behandlingen av Amys kvinnerolle. Ironisk nok ønsket ikke Sam Peckinpah etter den sensasjonelle og ultravoldelige debutfilmen The Wild Bunch fra 1969 å lage flere voldsorgier. Men dette var det produsentene (og media) ønsket og forventet. Og etter år med frustrasjoner og havarerte prosjekter, skal han ha kapitulert overfor tilbudet om å omskrive og regissere romanen "The Siege of Trenchers Farm" og uttalt: "They want to see brains flying out? I'll give them brains flying out."
ys