Sunset Boulevard

Sunset Boulevard USA, 1950 Regi Billy Wilder Manus Charles Brackett og Billy Wilder Foto John F. Seitz Musikk Franz Waxman Med Gloria Swanson, William Holden, Erich von Stroheim, Buster Keaton 110 min, mm, svart-hvitt, Utleie
En av stumfilmens virkelige divaer, Norma Desmond, bor nå tilbaketrukket i Beverly Hills. Hun har knapt vært utenfor døren siden hun ble skjøvet ut i mørket av Hollywood da talefilmen kom og krevde "stemmer" mere enn "ansikter". Bitter mot filmindustrien i Hollywood, men takknemlig mot sine fans som fortsatt - 20 år etter hennes siste film - sender fanbrev, planlegger hun et grandiost comeback. Joe Gillis, en mislykket forfatter i beit for penger, tar på seg jobben med å skrive et manus som skal gjøre henne til stjerne igjen. Gillis flytter inn hos Norma og oppdager en verden hvor alt er bygd opp omkring bedrag. Hennes merkverdige butler skriver alle hennes fanbrev, hennes sjeldne besøkende hyller henne som om det fortsatt var 1925, Gillis selv har tatt på seg manusjobben under falske premisser, og den største hykleren er Norma selv; ethvert tilløp til en rokering av hennes verdensbilde velger hun bryskt å ignorere - hun tar heller et halvhjertet selvmordsforsøk. Hele denne oppkonstruerte verden er som toget i Konschalovskis Runaway Train: på full fart mot et uunngåelig og voldsomt endelikt.

Billy Wilders mesterverk, uungåelig tilstede på enhver liste over tidenes beste filmer, er et nettverk av bihistorier, meta-plan og referanser til filmhistorien. Den regnes for å være en av de kraftigste angrepene på Hollywoods filmindustri på film. Men det er den opplagte versjonen. Filmen innehar mange fasetter, og like viktig som bedrag er selvbedrag. Sunset Boulevard har i seg en vanvittig følelse av tragedie og desperasjon, og er sannsynligvis det nærmeste klaustrofobi man kan komme uten å virkelig ha det. For hver tråd som blir nøstet opp, blir vi dradd mer og mer inn i et stemning hvor vi føler at vi ikke klarer å slippe unna, og extra kinky er det at vi allerede vet at vår følgesmann på veien, fortelleren Gillis, allerede er død når han forteller sin historie!

Også Gloria Swansons mesterlige fremtilling av Norma Desmond frembringer denne undergangsfølelsen. Hun spiller Norma med en slik bravur og teatralskhet at man bare er nødt til å spørre seg: er det egentlig skuespill? Er dette filmen om Gloria Swanson selv? Men i motsetning til Norma hadde Swanson en vellykket overgang til talefilmen. Først utover 30-tallet forsvant hun mer og mer, men det var utifra eget valg. Kanskje var hun enig med Norma Desmond: hun selv var fortsatt stor, men filmene var blitt små?

ahk

Nettverksgruppa rune@nvg.ntnu.no