Natteffekt


La Nuit Américaine Frankrike, 1973 Regi Francois Truffaut Manus Francois Truffaut, Jean-Louis Richard, Suzanne Schiffman Foto Pierre-Willia Glenn Musikk Georges Delerue Medv Jacqueline Bisset, Jean-Pierre Aumont, Francois Truffaut, Valentina Cortese, Jean-Pierre Léaud, m.fl. 115min 16mm, norske tekster Utlån KKL
Om Francois Truffaut er det lett - og riktig - å ty til klisjeen om at filmen reddet hans liv. Etter en problematisk oppvekst, selvbiografisk skildret i hans debutfilm På vei mot livet, var det gjennom fiksjonen han i tenårene fant støtte for sin egen energi. Raskt ble kinoen hans faste tilholdssted, og allerede som 15 åring forsøkte han å starte sin egen filmklubb i Paris. Forsøket endte med fengselsbesøk, men lykkeligvis trykket den renommerte filmkritikeren André Bazin den unge Truffaut til sitt bryst. Under veiledning av Bazin ble Truffaut etterhvert selv en framtredende kritiker, blant annet i Cahiers du Cinema. Det sies om Truffaut og hans omgangskrets at de tilbrakte lenger tid i kinosalene - og da spesielt i Henri Langlois' nå berømte cinematekt - enn noe annet sted. - Det var fra filmen jeg lærte meg alt om livet, har Truffaut senere uttalt.

Derfor bare naturlig at Truffaut har laget en av de mest kritikerroste filmene om det å lage film. Men mer overraskende var det at han med sin film avslørte mytene om det glamorøse ved å lage film. Skuespillerne er følelsesmessige vrak, opptakene gjøres hulter til bulter og om hverandre, så skuespillerne må få jukselapper hengt opp med tape foran seg for å huske dialogen. Nattescenene filmes om dagen og ingenting er som det ser ut som når det vises på lerretet. Rammen for Natteffekt er innspilingen av filmen Meet Pamela, som blir regissert av en Truffaut-aktig type (spilt av Truffaut selv). Som en parallell til Altmans Nashville blir vi tatt med på alle de situasjonene og konfliktene som gjør filmskaping til en av de vanskeligste og mest praktiske kunstarter. Vi befinner oss på innspilling, bak kamera, under og mellom opptakene, og for også sorgmuntre innblikk i stabens og skuespillernes kaotiske privatliv. Filmens tese er at de som får problemer med et slikt liv er de som betrakter livet som viktigere enn kunsten. Det virker som om alle sover med alle, bortsett fra regissøren som tilbringer nettene i ensomhet med sine filmrelaterte mareritt.

Truffauts film er overraskende nok mest en hyllest til skuespilleren, som hele tiden lider av å være usikker og sårbar, men som samtidig er den som er mest generøs og oppofrende. Framstillingen av regissøren er interessant: Han forholder seg passiv til de personlige krisene på settet, eller velger å la andre ta seg av dem. Han gir sjelden de oppmuntringer eller gratulasjoner vi vet de trenger, men lytter intenst til han eller hennes innerste betroelser, så han kan innkorporere det i den kommende dialogen. Natteffekt gir deg følelsen av å være involvert i selve filmskaperprosessen, med dens sanne porsjoner av banalitet, absurditet og tragedie. Jacqueline Bisset gjør kanskje en av sine beste roller noensinne som den engelske stjernen som skal spille Pamela. Jean-Pierre Léaud følger opp sin impulsive og romantiske Antoine Doinel-karakter fra Truffauts tidligere filmer. Natteffekt ga Truffaut hans eneste Oscar for beste utenlandske film i 1974.

ys


Nettverksgruppa rune@nvg.ntnu.no