Michael Curtiz' film er en av de filmene som nesten alle kjenner. Den er beryktet og myteomspunnet. I 1992, da det var 50 år siden den ble laget, fikk den en oppmerksomhet som er få - om noen- andre filmer til del. F.eks. lot NRK sitt Amanda-show i 1992 foregå i en replika av Ricks Café Americain. Rick selv var gjenskapt i Henrik Scheeles lett gjennomskuelige figur. Innimellom prisutdelingene ble enkelte dramatiserte scener, "tydelig" inspirert av, men uten forbindelse til, filmen, utspille seg - i sort-hvitt, som om det gjorde det noe mere vellykket.
NRKs merkverdige hyllest reflekterer den underlige posisjonen Casablanca har i filmhistorien. Casablanca er nemlig både en klassiker, og en kult-film. En slik gjenskapelse som NRK forsøkte vil bare kunne klare å avdekke det parodiske som allerede ligger i filmen selv, men som vi - såvidt - klarer å holde på avstand fordi den tross alt er så forførende og dyktig utført. For, i motsetning til filmer som Dis og Lucifer, sensommer/gult og sort, kultfilmer-alle-elsker-å-hate, er Casablanca snarere filmen-alle-hater-å-elske! Vi liker den, men liker vi det? Den sies å være filmen som har alt publikum - og Hollywood - ønsker: replikkene, spenningen, typene osv. Men den har det i en sånn grad at den er blitt kalt ting som "king of kitch" og "verdens beste dårlige film". Romantiske avleveringer av typen "is that a cannon or is it my heart pounding" skjer like alvorlig som om man hadde diskutert filosofi.
Når så det er sagt må det legges til at Casablanca slettes ikke er en latterlig film. For tross replikkenes gjennomskuelighet er det umulig å ikke falle for den. Ingrid Bergman er en drøm, og Humprey Bogart, her i sin mest erketypiske rolle, er en helt. 30 kr er en billig leksjon i hvordan MENN repliserer, men: Vær oppmerksom på at hvis du benytter deg av det du lærer vil du i stede for å generere et inntrykk av å være en tøff mann, vil du fremstå som en morsom en!
ahk