Pulp Fiction


Pulp Fiction USA 1993 Regi og manus Quentin Tarantino Foto Andrzej Sekula Med Tim Roth, Amanda Plummer, John Travolta, Uma Thurman, Samuel L. Jackson, Harvey Keitel, Bruce Willis osv 154 min 35mm norsk tekst Utleie SF-Norge
Det lukter suksess av Hollywoods nye wonderboy, Quentin Tarantino. Siden han sluttet i videosjappa har alt han har rørt, eller i det hele tatt vært nær, blitt til gull. Geniforklart, oppskrytt, javel, men denne fyren er virkelig god. Med bunnsolid filmhistorisk forankring og en følelse for det tidsriktige, har han allerede rukket å bli en av dette tiårets store filmprofiler.

Pulp Fiction er QTs andre film etter regissørdebuten med Reservoir Dogs. Tre ulike historier fra Los Angles' underverden veves sammen på en finurlig måte gjennom sprang i tid og rom. Pulp Fiction tar oss med til Los Angeles' skyggeside, der gateloven, pusherne og de småkriminelle råder grunnen. I så måte er filmen underklasse-versjonen av Robert Altmans reise gjennom det borgelige LA i Short Cuts. Som tittelen antyder er filmen en flørt med pulpgenren fra 30- og 40-tallet der heltene ikke er onde, men lever ondt.

I Pulp Fiction blåser Tarantino støv av gamle helter som John Travolta, som ikke har slitt så rent lite med populariteten i det siste tiåret. Nettopp derfor er det desto mer riktig når han"gjenoppstår" som en litt sliten og middelaldrende smågangster, oppblåst, usunn og mett av dage. Ja, direkte magisk blir det når Vincent Vega tvinges med i "Jack Rabbit's Slim's Dance Contest." Til Chuck Berrys "You Can Never Tell" kaster Travolta så ettertrykkelig vrak på sitt egen image, at vi er beredt til å tilgi ham alt, alt,...

Om Pulp Fiction ble Travoltas definitive comeback, så styrket den også troen på Samuel L. Jackson som karakterskuespiller av rang. I rollen som som svovelpredikerende, bibelsiterende leiemorder og Vegas partner, Jules Winnfield, gjør han rent bord. De to utgjør et 'Dreamteam' i mord og elendighet. For disse gutta har sett alt ondt. De dreper før frokost og bader i blod, menvennskapet dem imellom som domineres av små og store krangler om fotmassasje og 'le Big Mac'i Paris, gir dem det lille menneskelige tilsnittet som gjør at vi bare må like dem.

Kanskje er det nettopp dialogen som gjør Tarantino til en mester. I tillegg til at han til de grader er cinefilt skolert, sjonglerer han hemningsløst med språket og veksler mellom litterærstilsikkerhet og funky gatespråk. Med åpenbar sans for det absurde og det bissart humoristiske, tøyer han grensene til det maksimale og holder publikum i spenning. Om enn motvillig, får han oss til å le når en pistol ufrivillig går av i baksetet på en bil og treffer en stakkar i hodet.

Så mens du venter i spenning på neste filmslepp fra Tarantino, så la deg forføre av de grusommes moral: "You are the weak, and I am the tyranny of evil men... But I'm trying real hard to be the shepherd." God fornøyelse!

ht


Nettverksgruppa rune@nvg.ntnu.no