Navnet Jane Campion var på alles lepper etter den siste Oscar-utdelingen, der hennes siste film Piano dro hjem flere priser. Nå gir vi deg som oppdaget henne med Piano anledning til å se den forrige prestasjonen hennes, En engel ved mitt bord. I motsetning til debuten Sweetie fra 1989, som Trondheim filmklubb viste våren 93, er En engel ved mitt bord holdt i en lavmælt tone, hvor budskapet og ikke virkemidlene er det viktige. Dette har Campion uttalt at hun har gjort med vilje, i og med at historien i seg selv er såpass sterk. Filmen er basert på den newzealandske forfatteren Janet Frames selvbiografi av samme navn, hvor hun forteller om seg selv fra barndommen og frem til hun i voksen alder oppnår anerkjennelse som forfatter.
Veien frem dit er lang og brokete, som barn er Frame en merkelig pike, hun er sjenert, sky og innadvendt. Etter en hard oppvekst som ett av mange barn i en fattig familie, gjennomgår hun også en problematisk ungdomstid som til slutt ender med innleggelse på asyl, et klassisk eksempel på at sinnssykdom ikke er noe kriterium for å havne på galehuset. Her brytes den allerede ekstremt lave selvtilliten hennes metodisk ned, og veien synes å gå mot en uunngåelig lobotomering. Først når debutromanen hennes "'Lagunen' og andre fortellinger" får en internasjonal pris innser omgivelsene at det kanskje er på tide å hjelpe istedenfor å ødelegge henne.
En engel ved mitt bord inneholder til tider overdådige bilder, men klarer allikevel å opprettholde den nødvendige intimiteten og intensiteten historien krever. Den var opprinnelig planlagt som en TV-serie i tre deler, men til alt hell ble den til slutt laget som en kinofilm, noe selve bildene selvsagt tjener på. En engel ved mitt bord er en sterk og fremfor alt gripende film om ett enkelt menneskes skjebne i et samfunn fullt av konformitetskrav og maktarroganse, hvor usikkerhet kan få de verste konsekvenser. Den fortjener å bli sett.
red